Spørsmål

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF): I behandlingen av ny finansieringsordning for UH-sektoren, vektla Stortinget at endringen ikke skulle gå på bekostning av sårbare fagmiljø og smale fagtilbud. Nå er det likevel nettopp det som skjer, og våren 2024 måtte NTNU fryse opptaket til kirkemusikk, selv om flere studenter hadde kvalifisert seg.
Hva vil statsråden gjøre for å sikre finansiering og opprettholdelse av studietilbud i kirkemusikk?

Begrunnelse

Gjennomsnittsalderen på norske kirkemusikere er nå 52 år. Av 900 ansatte kirkemusikere vil 300 gå av med pensjon de neste 10 årene. Musikken og allsangen ved viktige livshendelser og seremonier vil stilne. Situasjonen har ført til at en bred koalisjon har samlet seg, bestående av Den norske kirke, Creo, Hovedorganisasjonen KA og utdanningsinstitusjoner.

For det første handler kirkemusikk om bruk og utvikling av en kulturarv som står sterkt i Norge. I 2023 var over 1,4 millioner publikum på over 13 000 konserter og andre kulturarrangement i Den norske kirke. Kirkemusikk handler om selve den kulturelle grunnmuren i samfunnet, som kunstuttrykk og sosial praksis. Tryggheten det gir å vite at en profesjonell musikkpraksis finnes nært på livet ditt, er en verdi i seg selv. Du trenger ikke bruke den daglig, men du kan vite at den er der når du trenger den.

For det andre handler kirkemusikk om et kulturelt lavterskeltilbud og mulighet for musikkopplæring lokalt. Kirkemusikeren en helt sentral aktør i kulturlivet, i særdeleshet i distrikts-Norge, hvor hen ofte er navet i hele musikk- og kulturlivet på stedet. Over hele landet tilbys musikk- og kulturarrangement gjennom kirkemusikerne. Som profesjonelle musikere skaper de et breddetilbud av konserter, festivaler, kor, band, korps og orgelundervisning, musikk på sykehjem og på puben, ofte i nært samarbeid med kulturskolen. Dette er billige eller gratis tilbud til barn, unge og voksne.

For det tredje dreier kirkemusikk seg om variert jobbmarked og stedsutvikling. Som musikkaktør og -arena er Den norske kirke landets største arbeidsplass for både ansatte og freelance musikere. Folk som vil leve av musikk kan trygt vite at det er arbeid for dem over hele landet innen dette feltet, noe som igjen betyr at små kommuner kan være mer attraktive å bosette seg

Trossamfunnsloven § 14 fastsetter at kommunen skal sikre tilfredsstillende bemanning ved gudstjenester og kirkelige handlinger, herunder organist/kantor i hver kirke. Kommunen skal også yte økonomisk støtte til den kirkemusikalske virksomheten.

Men kirkemusikkfeltet erogså være et statlig ansvar. Presset økonomi for utdanningsinstitusjonene gjør at myndighetene må ta mer ansvar for utdanningen og og kulturen som de er satt av oss alle til å forvalte.

Svar

Sigrun Aasland: Jeg takker for spørsmålet, og deler representantens engasjement for gode studietilbud i kirkemusikk. Jeg vil starte svaret mitt med å rydde av veien en misforståelse som stadig blir trukket fram i saker som gjelder endringer i studieporteføljen og dimensjoneringen av denne ved ulike universiteter og høyskoler. Endringene i finansieringssystemet for universiteter og høyskoler som ble innført i 2025, innebar ikke en endring i finansiering av den enkelte institusjon, men forenkler gjennom reduksjon i antall indikatorer som gir resultatbasert uttelling og reduksjon i antall finansieringskategorier som gir grunnlag for framtidig resultatbasert uttelling. Dersom tallet på avlagte studiepoeng i et studieprogram holder seg på samme nivå som tidligere, vil endringene i finansieringssystemet ikke medføre noen endring i bevilgning. For fag som kirkemusikk vil endringene i systemet innebære at flere avlagte studiepoeng enn tidligere vil gi noe mindre økning i resultatbasert uttelling enn med det gamle systemet, mens en reduksjon tilsvarende vil gi en mindre reduksjon i bevilgning enn med det gamle systemet.
En hovedtanke bak endringene var at mange og detaljerte indikatorer, satser og insentiver, øker faren for at det blir lagt for mye vekt på det som blir premiert eksplisitt, mens ansvaret for å prioritere det som ikke enkelt lar seg måle, blir mindre tydelig. Spesielt ble det trukket fram at det er behov for at universiteter og høyskoler må ta enda større ansvar for å prioritere og dimensjonere studietilbudet innenfor gjeldende budsjettrammer og mål. Det er viktig å diskutere hvordan vi best kan sikre at universiteter og høyskoler tilbyr mest mulig av den kompetansen Norge trenger framover.
Representanten spør om hva jeg vil gjøre for å sikre finansiering og opprettholdelse av studietilbud i kirkemusikk. Kirkemusikk tilbys som grunnutdanning og videreutdanning også ved andre institusjoner enn NTNU, som for eksempel Norges musikkhøgskole og Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet. Min tilnærming er å arbeide for gode rammebetingelser for universiteter og høyskoler, som setter disse best mulig i stand til å gi studietilbud av høy kvalitet til så mange kvalifiserte søkere som mulig, men der institusjonene har et særskilt ansvar for å prioritere de meste presserende kompetansebehovene høyest, i dialog med arbeidslivet og andre aktører. Det blir viktigere i en tid hvor vi må prioritere strengere når det gjelder både penger og folk. Her vil det være krevende vurderinger og avveininger. Jeg mener at nasjonale myndigheter ikke bør drive en overdrevet detaljstyring som innebærer å gå for langt i å overprøve de faglige vurderingene som hver institusjon gjør for sine utdanningstilbud. Terskelen for å øremerke midler til et slikt tilbud ved en enkelt institusjon mener jeg derfor bør være svært høy. I realiteten ville dette begrenset handlingsrommet til NTNU til å gjøre en helhetlig vurdering og prioritering av hvordan de mener at de kan bidra til mest mulig av den kompetansen Norge trenger innenfor gjeldende økonomiske rammer.
Avslutningsvis vil jeg peke på at jeg forventer at NTNU sammen med institusjoner som tilbyr tilsvarende eller lignende tilbud innenfor ulike fagområder, vurderer samarbeid og arbeidsdeling som virkemidler når de arbeider med dimensjonering og innretning av studieporteføljene. Jeg har også bedt institusjonene om å informere departementet dersom det vurderes å avvikle små fag. Det er viktig å sørge for kontinuitet også i mindre og smalere fag. Dette er et viktig moment i arbeidet og dialogen jeg har med institusjonene i tiden framover om de nye utviklingsavtalene som skal gjelde fra 2027.