Spørsmål

Amalie Kollstrand (H): Nesten alle barn har for høye nivået av skadelige kjemikalier i kroppen.
Mener statsråden at det gjøres nok for å forhindre at barn utsettes for farlige kjemikalier, og skal vi fortsette å vente på EU eller skal vi sette inn egne tiltak som foregangslandene Danmark og Frankrike?

Begrunnelse

FHIs undersøkelser viser at en stor andel norske barn har et høyere nivå av bisfenol A (BPA) og per- og polyfluoralkyl stoffer (PFAS) enn det som anses som trygt. Nesten alle barn har for høyt nivå av BPA i kroppene sine. Siden 90-tallet har det vært studier som viser at BPA kan ha helseskadelige effekter, likevel ble det først forbud i matkontaktmaterialer i EU i 2024, med en overgangsordning som går til 2029. I juni 2025 viste forbrukerrådet at fem typer emballasje til babymat fortsatt inneholder helseskadelige nivåer av det forbudte stoffet bisfenol A (BPA), uten at det fikk noen konsekvenser.
Norge følger EU sine kjemikalieregler, mens vi ser andre land som Danmark og Frankrike nå har valgt å forby PFAS i klær, sko og impregneringsprodukter. Fra ECHA (European chemicals agency) mottar et varsel om at et stoff er farlig til det blir vedtak om regulering i EU, tar det i snitt 9 år. Spørsmålet er om Norge skal vente på EU, eller skal vi sette inn egne tiltak som Danmark og Frankrike.

Svar

Andreas Bjelland Eriksen: Å sikre trygghet for befolkningens helse og rent miljø er en sentral prioritering for norske miljømyndigheter, og Norge har høye ambisjoner i dette arbeidet. Regulering av miljøgifter og andre farlige kjemiske stoffer er fortsatt viktig når virksomhetene ikke selv faser ut bruken.
Representanten viser til at FHIs undersøkelser har avdekket at en stor andel norske barn har et høyere nivå av bisfenol A og per-og polyfluoralkyl stoffer (PFAS) enn det som anses som trygt. Det er alvorlig, selv om det heldigvis er noe nedgang i nivåene. Bisfenol A og flere andre bisfenoler forstyrrer hormonsystemene i kroppen og skader fosterutvikling. Bisfenol A har vært brukt i for eksempel smokker, tåteflasker, hermetikkbokser, plastleker og kassakvitteringer. Myndighetene har innført forbud mot Bisfenol A i slike produkter, og regulering av flere bisfenoler pågår. PFASer er miljøgifter, og kalles også evighetskjemikalier fordi de ikke eller svært sakte brytes ned i miljøet. PFASer kan transporteres over landegrensene med hav- og luftstrømmer og i produkter, oppkonsentreres i organismer og næringskjedene eller er mobile i vannmiljøet. PFASer kan gi alvorlige effekter hos mennesker som kreft, fosterskader og forstyrre forplantningsevnen hvis vi utsettes for stoffene over lang tid.
Det franske forbudet, som representanten viser til, gjelder kun et svært begrenset antall produkter, det vil si kosmetikk, skismøring og klær til forbrukere. Forbudet som er innført i Danmark omfatter klær, sko og enkelte impregneringsmidler til forbrukere. Hvis vi bare konsentrerer oss om forbrukerprodukter som dette, klarer vi bare å regulere et fåtall av stoffene som brukes.
I stedet for å jobbe med nasjonale reguleringer, er det mye mer virkningsfullt å jobbe for internasjonale reguleringer av miljøgifter som utgjør en risiko for mennesker og miljøet i hele verden. Nasjonale forbud løser bare en liten del av hele problemet. Norge har derfor en annen tilnærming, og har allerede i mange år fått gjennomslag for forbud mot ulike skadelige stoffer både i Europa og globalt, blant annet PFAS-er. Tidligere internasjonale forbud gjør at vi nå har kunnet foreslå å regulere hele gruppen PFAS-er samlet.
Det aller viktigste er å stoppe produksjonen av PFASene. Utslippene til miljøet er vesentlig større fra produksjon og fra andre bruksområder, eksempelvis bruken i industrien, enn de få forbrukerproduktene som inngår i de nasjonale forbudene i Frankrike og Danmark. Det er altså miljøutslippene som bidrar mest til risiko for mennesker og miljøet, blant annet fordi den største kilden til PFAS for oss mennesker er gjennom mat og drikkevann som resultat av forurensning med stoffene. Det har mindre betydning hva vi utsettes for direkte fra enkeltproduktene hver forbruker omgir seg med. De nasjonale forbudene med begrenset virkeområde har derfor vesentlig mindre betydning enn det omfattende europeiske forbudet vi har foreslått sammen med fire andre land.