Spørsmål

Arild Hermstad (MDG): Hvilken kunnskap og dokumentasjon legger regjeringen til grunn for at lavere stønader gir langvarig, økt sysselsetting og kan statsråden garantere at dette ikke vil øke familiefattigdommen i Norge?

Begrunnelse

Regjeringen foreslår store endringer i stønaden til flyktninger, blant annet kutt i ytelser. Målet er å få flere i jobb. Samtidig viser nye tall fra SSB at familiefattigdommen i Norge øker, og at 1 av 10 barn i Norge nå vokser opp i fattigdom. Å vokse opp i en fattig familie kan føre til dårligere skoleprestasjoner, økt risiko for psykisk uhelse og større vanskeligheter med å komme seg i jobb. Forskere fra NIBR på Oslo Met påpeker at det er lite som tyder på at regjeringens forslag vil føre til at flere kommer i arbeid eller varig arbeidsmarkedsintegrering, spesielt de som står lengst unna arbeidsmarkedet. Tvert i mot fører lave stønader til at flere presses under fattigdomsgrensen og over i svart arbeid. Forskerne mener derfor at regjeringens forslag fremstår som lite kunnskapsbasert.

Svar

Kjersti Stenseng: Selv om Norge har lyktes bedre med integreringen enn mange land, er det fortsatt stort potensiale for å øke arbeidsdeltakelsen.
Formålet med forslaget om en ny integreringsstønad er å styrke arbeidslinja slik at det skal lønne seg å jobbe og samtidig sikre et rimelig livsopphold i perioden flyktninger ikke er selvforsørget. Å komme i jobb er bra for den enkelte fordi det gir mulighet til å forsørge seg selv og familien sin. Det gir språktrening og tilhørighet til samfunnet. Videre er formålet å skape et enklere og mer oversiktlig system, med kun ett regelverk å forholde seg til, og å regulere forhold som kan påvirke flyktninger og migranters vurdering av å velge å reise til Norge.
En utfordring i arbeidet har vært å finne en best mulig balanse mellom arbeidsinsentiver og inntektssikring, og det har vært krevende avveiinger. Ytelsene bør ikke være høyere enn hva nyankomne flyktninger kan forvente å oppnå i lønnsinntekt, samtidig som ytelsene må sikre et rimelig livsopphold. Videre bør ytelsene innrettes på en slik måte at en får mer igjen enn i dag ved å gå delvis over i jobb.
Gjennom en marginalskattanalyse har departementet vurdert de økonomiske insentivene ved dagens ytelser til nyankomne flyktninger. Den viser at barnefamilier og flyktninger med høye boutgifter ofte kan ha lave insentiver til arbeid. Husholdninger med høye boutgifter og flere barn får ofte rett til bostøtte og sosialhjelp. Effektiv marginalskatt uttrykker hvor stor del av en økt arbeidsinntekt som bortfaller i form av skatt og reduserte ytelser. Bostøtten trekker gjerne samlet effektiv marginalskatt opp til om lag 90–95 prosent, mens sosialhjelp gir effektiv marginalskatt på 100 prosent fram til den bortfaller. Effektiv marginalskatt på 100 prosent betyr at en ikke får noen inntektsøkning av arbeidet.
Det som driver kostnadene for den enkelte, er boutgifter og forsørgeransvar. Et tak på hvor høye ytelser nyankomne flyktninger kan få, vil kunne føre til at flyktninger fremover i mindre grad blir bosatt i byer og områder med høye boligpriser. Når det gjelder forsørgeransvar, foreslår regjeringen at flyktninger med barn skal få barnetillegg og enslige forsørgere skal i tillegg få enslig forsørgertillegg. Dette får en ikke med introduksjons¬stønaden i dag. Stønaden skal kunne dekke et rimelig livsopphold for den enkelte med moderate boutgifter.
Forslaget bidrar også til at det i større grad enn i dag skal lønne seg å gå delvis over i arbeid, blant annet ved at stønaden ikke skal avkortes krone-for-krone mot arbeidsinntekt, slik sosialhjelp blir i dag. Her spør vi også åpent høringsinstansene om avkortingen bør gjøres mot timer eller kroner, men forslaget vil uansett gi en lavere effektiv marginalskatt enn sosialhjelp og bostøtte for de fleste.
For at økonomiske insentiver skal virke, er det nødvendig at den enkelte kan påvirke om de kommer i arbeid eller ikke gjennom egen adferd. Arbeiderparti-regjeringen fører en integreringspolitikk hvor vi både stiller krav, men også stiller opp. Introduksjonsprogrammet er vårt viktigste virkemiddel for å minske gapet mellom flyktningers medbrakte kompetanse og kompetansebehovene til norske arbeidsgivere.
Fra 1. januar 2026 ble det mulig for flyktninger å gå inntil fem år i introduksjonsprogrammet for å gjennomføre fag- og yrkesopplæring. For de som ikke skal gjennomføre utdanning som en del av introduksjonsprogrammet skjerpet vi kravene om arbeidsretting, slik at de tidligere skal komme i kontakt med det norske arbeidsmarkedet. Videre får kommunene et tydeligere ansvar i hele perioden de får utbetalt integreringstilskudd om å bidra til at flyktninger kommer ut i arbeid eller utdanning. For de som ikke er selvforsørget etter avsluttet introduksjonsprogram foreslår vi en aktivitetsplikt, slik at de skal fortsette med kvalifiserende tiltak frem til de kommer i arbeid eller utdanning.
Forslaget til integreringsstønad må også ses i sammenheng med Regjeringens plan for Norge hvor vi har satt oss mål om 150 000 flere i jobb. Det følges opp blant annet ved at vi styrker arbeidsmarkedspolitikken, med mer satsing på kvalifisering, inkludering og tett oppfølging av dem som står utenfor.