Spørsmål

Une Bastholm (MDG): Bernkonvensjonens stående komité har gjennom åpning av en formell overvåkingssak mot Norge slått fast at Norges ulveforvaltning er i strid med Bernkonvensjonen. Komiteen etterlyser reelle og tydelige endringer i ulveforvaltningen i Norge.
Hvilke konkrete tiltak har Klima- og miljødepartementet iverksatt, og hvilke tiltak planlegges i 2026 for å imøtekomme Komiteens anmodninger?

Begrunnelse

Norges ulveforvaltning ble i 2022 klaget inn til Bernkonvensjonen av NOAH – for dyrs rettigheter og tre privatpersoner. I 2024 konkluderte Bernkonvensjonens stående komité med at Norge bryter konvensjonen, og åpnet en formell overvåkingssak mot Norge. Dette er første gang det er åpnet en slik sak mot Norge under Bernkonvensjonen.
I 2025 fastholdt Komiteen at Norges ulveforvaltning fortsatt er i strid med konvensjonen, og etterlyste tydelige og reelle endringer i ulveforvaltningen.
Oppsummert har komitéen:
- uttrykt sterk bekymring for Norges svært lave bestandsmål for ulv
- anmodet om at bestanden tillates å vokse for å sikre langsiktig overlevelse og levedyktighet
- anmodet om at ulven gis mulighet til geografisk spredning for å kunne oppfylle sin økologiske rolle
- bedt om at ikke-dødelige tiltak og beste praksis for forebygging og konfliktdemping prioriteres
- slått fast at lisensjakt på ulv, begrunnet med konfliktdemping, er i strid med konvensjonen
- oppfordret til økt innsats for å fremme kunnskap og bevissthet om sameksistens

Komiteen understreket videre at en politikk der ulven holdes borte fra om lag 95 prosent av Norges landareal, kombinert med lisensjakt og illegal jakt, holder bestanden «på randen av utryddelse», og dermed bryter med konvensjonens grunnleggende formål, jf. artiklene 1–3. Komiteen anbefalte en reell dialog mellom alle relevante interessenter for å gjenopprette en tilfredsstillende bevaringsstatus for ulven.
Til tross for Komiteens tydelige konklusjoner har regjeringen fastholdt at Norges ulveforvaltning er i samsvar med Bernkonvensjonen, og har dermed åpent utfordret Komiteens rolle og mandat.
Fortsatt manglende etterlevelse av Bernkonvensjonen vil kunne bidra til å undergrave både Norges internasjonale troverdighet i naturpolitikken og svekke den gjensidige anerkjennelsen og forpliktelsen mellom land til å ta vare på det dyrelivet som hører hjemme på deres territorium. Norges behandling av rovdyrene og spesielt ulven setter i dag en svært skadelig internasjonal presedens. Det er derfor behov for endringer i norsk rovdyrpolitikk.

Svar

Andreas Bjelland Eriksen: Innledningsvis vil jeg understreke at jeg ser alvorlig på at Norge har en åpen klagesak om norsk ulveforvaltning under Bernkonvensjonen, og at jeg setter pris på den pågående dialogen med konvensjonens byrå og den permanente komiteen om saken.
Samtidig er mitt syn at den gjeldende praksisen for bestandsregulering av ulv er i tråd med Norges forpliktelser etter Bernkonvensjonen. Departementets vedtak om lisensfelling av ulv er behandlet av Høyesterett ved to anledninger, i 2021 og 2023. De rettslige vilkårene for lisensfelling av ulv, både utenfor og innenfor ulvesonen, er i stor grad avklart gjennom disse dommene. Jeg viser til at tolkningen av de folkerettslige forpliktelsene etter Bernkonvensjonen var en sentral problemstilling særlig i dommen fra 2021. I begge sakene fant Høyesterett, basert på en grundig gjennomgang og i tråd med folkerettslige tolkningsprinsipper, at vedtakene om å tillate lisensfelling var i samsvar med de folkerettslige forpliktelsene etter Bernkonvensjonen. Etter mitt syn svekker ikke komiteens avgjørelser i seg selv eller begrunnelsen for disse betydningen av Høyesteretts vurderinger og konklusjon.
Til spørsmålet om hvilke tiltak jeg har iverksatt for å imøtekomme komiteens anbefalinger, vil jeg særlig trekke frem at norske myndigheter har tatt initiativ overfor svenske myndigheter for å se på mulighetene for mer felles forvaltning av den skandinaviske ulvebestanden. Dette er et sentralt spor fordi ulvebestanden er delt med Sverige.
I tillegg er det sentralt å videreføre tiltak knyttet til de genetiske utfordringene for den sørskandinaviske ulvebestanden, som er alvorlige. Ulvene i bestanden er etterkommere av et fåtall individer, og innavlsgraden i bestanden er i gjennomsnitt omtrent på nivå med avkom til et søskenpar. Derfor er det avgjørende at forvaltningen tilrettelegger for at innavlsgraden reduseres, ved at forvaltningen i størst mulig grad ivaretar genetisk verdifulle individer. For å forbedre måloppnåelsen på dette punktet, har Miljødirektoratet i oppdrag å utarbeide oppdaterte retningslinjer for ivaretagelsen av genetisk verdifulle individer som innvandrer til Norge. Dette arbeidet er fremdeles pågående.
Oppsummert er det vårt mål at denne klagesaken skal lukkes. Samtidig er det min oppgave å følge opp Stortingets føringer om forvaltningen av ulv. Innenfor rammene av nasjonalt lovverk og internasjonale konvensjoner, bygger dagens rovviltpolitikk på en rekke Stortingsdokumenter, blant annet rovviltforlikene fra 2004 og 2011, og flertallsvedtaket om ulv i 2016. Eventuelle endringer i den norske rovviltpolitikken må derfor vedtas av Stortinget.