Spørsmål

Siren Julianne Jensen (MDG): I tillegg til den varslede investeringsplikten for strømmetjenester, som etter planen først trer i kraft 1. januar 2027, hvilke konkrete tiltak vil kulturministeren iverksette på kort sikt for å styrke og eventuelt gjøre insentivordningen for film- og serieproduksjon mer forutsigbar og konkurransedyktig, slik at produksjoner og arbeidsplasser blir værende i Norge i en kritisk overgangsperiode, hvilke av disse tiltakene vil kreve vedtak i Stortinget, og når kan Stortinget forvente en sak?

Begrunnelse

Den norske film- og seriebransjen står i en alvorlig og langvarig strukturkrise. Ifølge undersøkelser fra Filmforbundet har om lag 30 prosent allerede forlatt bransjen, og ytterligere 40–60 prosent vurderer å gjøre det. Dette innebærer et omfattende tap av spisskompetanse som det har tatt tiår å bygge opp, og som i praksis forsvinner permanent når fagarbeidere tvinges over i andre yrker.
Regjeringens forslag om investeringsplikt for utenlandske strømmetjenester er et viktig og etterlengtet grep, som bransjen har arbeidet for i over ti år. Estimater tilsier at ordningen kan tilføre rundt 150 millioner kroner årlig til norsk film- og serieproduksjon. Samtidig er det bred enighet i bransjen om at dette tiltaket alene ikke er tilstrekkelig til å møte den akutte situasjonen i produksjonsleddet.
Parallelt med historisk høy internasjonal anerkjennelse av norsk film, blant annet gjennom global suksess på strømmetjenester og prestisjetunge nominasjoner, er selve produksjonsgrunnmuren i ferd med å gå i oppløsning. Produksjonsselskaper, utleiehus, etterarbeidsmiljøer og VFX-miljøer har de siste årene blitt kraftig nedskalert, flyttet ut av landet eller lagt ned. Filmkommisjonen rapporterer om gjentatte internasjonale produksjoner som velger bort Norge på grunn av en lite konkurransedyktig og uforutsigbar incentivordning.
Dette skjer i et internasjonalt landskap der over 50 land har etablert regelstyrte og automatiske incentivordninger nettopp for å sikre verdiskaping, kompetanse og kontinuitet i egen filmindustri. Internasjonale analyser, blant annet Olsberg-rapporten fra 2023, viser at slike ordninger gir betydelig samfunnsøkonomisk avkastning, langt utover den opprinnelige investeringen.
Situasjonen i norsk filmbransje er derfor ikke ny, men et resultat av manglende oppfølging over tid. Når forbedringer uteblir samtidig som produksjoner flagges ut og fagmiljøer forsvinner, er det behov for klarhet i hvilke ytterligere tiltak regjeringen vil ta for å sikre at norsk filmbransje overlever som næring og når Stortinget eventuelt kan forvente å behandle en sak om dette.

Svar

Lubna Boby Jaffery: Jeg følger med på utviklingen i filmbransjen og vurderer behov for endringer i budsjetteringen av insentivordningen og de øvrige bevilgningene til filmformål i det løpende arbeidet med statsbudsjettet.
De økonomiske rammene for insentivordningen for film- og serieproduksjon vedtas av Stortinget gjennom behandling av regjeringens proposisjoner for statsbudsjettet, i dette tilfellet bevilgningen på kap. 334, post 72, samt postens tilhørende tilsagnsfullmakt.
I budsjettproposisjonen for 2026 foreslo regjeringen å øke bevilgningen på posten med 11,5 millioner kroner. Jeg har merket meg at MDGs representant i familie- og kulturkomiteen sluttet seg til dette forslaget under budsjettbehandlingen i desember.
Stortinget kan forvente å motta eventuelle forslag om endringer i rammen for insentivordningen i de ordinære budsjettproposisjonene.
Insentivordningen for film- og serieproduksjon forvaltes av Norsk filminstitutt (NFI). Departementet har bedt NFI gjennomgå den samlede strukturen for ordningene de forvalter og skal utrede behovet for et mer fleksibelt og bærekraftig finansieringssystem. Formålet med gjennomgangen er å sikre at ordningene bidrar til å nå de filmpolitiske målene best mulig.