Spørsmål

Kjersti Toppe (Sp): Meiner statsråden det er rimeleg å krevje at eldre, pleietrengande menneske skal kjøpe dyre robotstøvsugarar med avanserte funksjonar og lære seg å handtere desse for at kommunen skal tilby helse- og omsorgstenester, og vil statsråden be Helsedirektoratet gjere ei ny vurdering av om dette er eit krav kommunane kan og bør stille til eldre med hjelpebehov?

Begrunnelse

Sogndal kommune forventar at personar som skal få heimeteneste mellom anna skal ha robotstøvsugar med vaskefunksjon for å kunne motta tenester frå kommunen. Dette må ein kjøpe sjølv. Robotstøvsugar med vaskefunksjon er dyrt, det finst eit utal modellar av ulik kvalitet, dei kan vere krevjande å bruke reint teknologisk gjennom app, og det må ryddast på golvet før dei blir brukte slik at dei ikkje set seg fast i leidningar, matter eller andre ting som står på golvet. Dette kjem fram i ein artikkel i Sogn Avis torsdag denne veka.
Dei skriv òg at Helsedirektoratet vurderer at kommunar kan forvente at personar som søkjer praktisk bistand skal ta i bruk teknologiske løysingar dersom det gjer dei meir sjølvhjelpne. I ei tid der fleire får behov for tenester heime, mellom anna fordi det er ei politisk målsetjing at fleire skal bu heime lenger, er det ei fare for at det kan føre til stadig nye krav om at folk må klare fleire oppgåver heime sjølve før kommunen stiller opp. Det gjer grunn til uro.

Svar

Jan Christian Vestre: Kommunen har etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 andre ledd plikt til å sørge for at den enkelte får nødvendige helse- og omsorgstjenester. Lovfortolkningen fra Helsedirektoratet gjelder hvordan kommunen kan vurdere omfang og innretning av praktisk bistand, herunder renhold, og gir ikke grunnlag for at robotstøvsuger kan gjøres til et generelt vilkår for å få helse- og omsorgstjenester.
Jeg mener det ikke er riktig å si at eldre må kjøpe en dyr, avansert robotstøvsuger og lære seg å bruke den, for å få kommunale tjenester. Lovfortolkningen fra Helsedirektoratet sier at kommunen må gjøre en konkret vurdering i hver enkelt sak, blant annet av om utstyret passer for personen og boligen, og om det er behov for veiledning og økonomiske hensyn. Helsedirektoratet har allerede avklart dette og understreket at det ikke skal være absolutte krav. Jeg ser derfor ikke behov for å be om en ny generell vurdering nå. Jeg legger til grunn at kommunene praktiserer dette innenfor rammene som er beskrevet i fortolkningen fra Helsedirektoratet.