Spørsmål

Kristian August Eilertsen (FrP): Vil statsråden redegjøre for hvilke rettigheter norske innbyggere faktisk har til kommunale helse- og omsorgstjenester under midlertidig opphold i et annet nordisk land, hvordan dette ansvaret skal organiseres og finansieres, og hvilke tiltak regjeringen vil ta for å sikre at personer i tilsvarende situasjon ikke blir stående uten nødvendige tjenester som følge av uavklarte grenseoverskridende ansvarsforhold mellom kommuner?

Begrunnelse

Jeg har blitt kontaktet av en innbygger i Alta kommune, som har en ektefelle som etter et kraftig hjerneslag i 2019 er avhengig av omfattende daglig helsehjelp. Blant annet gjelder dette bistand til personlig hygiene og oppreisning/forflytning fire ganger daglig.
Hjemkommunen Alta har siden 2020 betalt Kalix kommune i Sverige for gjennomføring av nødvendige helse- og omsorgstjenester når ekteparet oppholder seg i familiens bolig i Kalix. Denne ordningen opphørte plutselig før påsken 2025, og kommunene har siden ikke klart å avklare ansvarsforholdet.
Som følge av ovennevnte står ekteparet uten nødvendig helsehjelp i Sverige, og er i praksis avskåret fra å bruke boligen sin der. Alta kommune hevder at departementet har opplyst at ansvaret ligger i Sverige, mens Kalix kommune hevder at helsehjelp kun kan ytes etter avtale med en norsk kommune.
Samtidig opplever familien denne situasjonen som uforenlig med både EØS-regelverket om rett til helsehjelp ved midlertidig opphold i annet EØS-land og det nordiske helsesamarbeidet, som etter deres vurdering tilsier at helsetjenestene i hjemlandet skal kunne videreføres under midlertidige opphold. De står nå uten avklaring og uten tilbud, og opplever at ansvaret skyves mellom kommuner uten at norske myndigheter sikrer deres rettigheter.

Svar

Jan Christian Vestre: Jeg vil innledningsvis opplyse at embetsverket i mitt departement har blitt kontaktet av Alta kommune i forbindelse med denne saken. Departementet har gitt generell informasjon og veiledning til kommunen om aktuelt regelverk, i tråd med forvaltningsorganers alminnelige veiledningsplikt. Hverken jeg eller departementet kan gå inn og ta konkret stilling til de rettslige og praktiske spørsmålene som saken reiser, herunder uenigheten mellom de to kommunene om betaling for tjenesteyting. Jeg vil derfor i det følgende gi en overordnet redegjørelse for gjeldende regelverk på området.
Når det gjelder rettigheter til nødvendige helsetjenester for norske borgere som er medlemmer i folketrygden under midlertidig opphold i et annet EØS-land, herunder i et av de nordiske landene, reguleres dette av EØS-avtalens forordning 883/2004 om koordinering av trygdeordninger (trygdeforordningen). Det følger av forordningen at helsetjenester som blir nødvendige under oppholdet, skal gis av oppholdslandet etter lovgivningen i oppholdslandet. Det er altså oppholdslandets regler som er avgjørende for hvilken helsehjelp den enkelte konkret har krav på. Dette må samtidig ses i lys av at trygdeforordningen inneholder et forbud mot diskriminering på grunnlag av statsborgerskap. Det innebærer at norske borgere som oppholder seg midlertidig i et annet EØS-land har krav på likebehandling med landets egne borgere som er bosatt i landet, når det gjelder tilgang på helsetjenester og betaling for helsehjelpen (egenandeler mv.). Formålet med disse reglene er å sikre retten til fri personbevegelighet innenfor EØS, blant annet ved at personen det gjelder ikke skal måtte avbryte oppholdet for å reise tilbake til bostedslandet for å få nødvendig helsehjelp der.
Etter trygdeforordningen skal det som hovedregel foretas et etterfølgende oppgjør for utgifter til helsetjenester mellom den kompetente institusjonen i behandlingslandet (oppholdslandet) og den kompetente institusjonen i trygdetilknytningslandet (bostedslandet) basert på faktiske utgifter. I Norge er det Helfo som er kompetent institusjon for slike oppgjør etter forordningen.
Dette utgangspunktet gjelder med mindre annet er særskilt avtalt mellom de aktuelle landene. Nordisk konvensjon om trygd av 2012 regulerer anvendelsen av trygdeforordningen i internnordiske forhold, med enkelte tilpasninger. De nordiske landene har gjennom konvensjonen kommet til enighet om å gi avkall på refusjon av utgifter til helsetjenester seg imellom. Refusjonsavkall innebærer at hvert av de nordiske landene må bære egne utgifter i forbindelse med ytelse av helsetjenester til borgere fra et annet nordisk land. Kompetent institusjon i oppholdslandet kan med andre ord ikke kreve utgifter til helsetjenester refundert av kompetent institusjon i bostedslandet. Konvensjonen åpner for at to eller flere av de nordiske landene kan avtale en annen utgiftsfordeling seg imellom, men slik avtale er ikke inngått for Norges del.
Trygdeforordningen og Nordisk konvensjon om trygd får anvendelse for helsetjenester og lang tids pleieytelser. Dette gjelder blant annet plass i institusjon, inkludert sykehjem, og helsetjenester som ytes i hjemmet. Sosiale tjenester omfattes ikke av forordningen. Tjenester som for eksempel personlig assistanse, herunder praktisk bistand, avlastningstiltak mv. anses også å falle utenfor dette regelverket.
Nordisk konvensjon om sosialhjelp og sosiale tjenester av 1992 (bistandskonvensjonen) får anvendelse for sosialhjelp og sosiale tjenester, samt andre sosiale ytelser som ikke omfattes av trygdeforordningen og Nordisk konvensjon om trygd. Det følger av bistandskonvensjonen at en nordisk borger som under midlertidig opphold i et nordisk land får et umiddelbart behov for sosialhjelp og sosiale tjenester, skal fra oppholdslandet motta slik hjelp etter landets lovgivning som behovet for hjelp tilsier. Dette gjelder bistand som ikke har kunnet forutses av den enkelte og som ikke skal ytes utover det som er nødvendig for å avhjelpe det akutte behovet. Det er oppholdslandets regler som avgjør hvilken hjelp og bistand man konkret har krav på. Ved anvendelsen av lovgivningen i oppholdslandet skal imidlertid statsborgere av et nordisk land som oppholder seg midlertidig i et annet nordisk land, likestilles med landets egne statsborgere. Bistandskonvensjonen har ikke egne regler om refusjonsoppgjør mellom land på nasjonalt eller lokalt nivå når det gjelder hjelp som ytes under midlertidig opphold.
Bistandskonvensjonen har særskilte bestemmelser som omhandler personer som har behov for helsetjenester eller pleie av lengre varighet og som ønsker å flytte fra ett nordisk land til et annet nordisk land som de har særlig tilknytning til. I disse tilfellene har de ansvarlige myndigheter på regionalt eller kommunalt nivå i de to landene plikt til å søke å medvirke til slik flytting, såfremt flyttingen vil forbedre personens livssituasjon. Medvirkningsplikten kan ivaretas ved at de ansvarlige myndighetene inngår en avtale om flyttingen, som blant annet kan inneholde bestemmelser om fordeling av utgifter til behandling eller pleie mellom dem. Disse bestemmelsene gjelder imidlertid bare ved flytting mellom to nordiske land, og ikke ved midlertidig opphold i et nordisk land når personen det gjelder fortsatt er bosatt i et annet nordisk land.
Jeg vil avslutningsvis understreke at det er oppholdslandets myndigheter som har ansvar for å yte helsetjenester til norske borgere som oppholder seg midlertidig i det aktuelle landet. Dette følger som nevnt av folkerettslige forpliktelser som er nedfelt i EØS-avtalens trygdeforordning og Nordisk konvensjon om trygd. Norske borgere som er medlemmer i folketrygden, har rettskrav på helsetjenester som blir nødvendige under opphold i et annet nordisk land. Denne retten gjelder uavhengig av om det foreligger en avtale mellom lokale myndigheter i de to landene om tjenesteyting og betaling. Det samme gjelder for tjenester som omfattes av bistandskonvensjonen. Avtaler om refusjonsavkall inngått på nasjonalt nivå mellom to eller flere land, anses ikke å være til hinder for at lokale myndigheter i to eller flere land kan avtale en annen utgiftsfordeling seg imellom for tjenester som de har ansvar for. Dersom det ikke foreligger en slik lokal avtale, må det som utgangspunkt legges til grunn at hvert land må dekke egne utgifter for ytelse av tjenester til borgere fra det andre landet.