Spørsmål

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF): Kjenner statsråden til utilsiktede konsekvenser som det nye finansieringssystemet har fått for kunstutdanningene, og kjenner statsråden til hvilket studieår som ble brukt som benchmark for å vurdere om det har vært en økning eller reduksjon i avlagte studiepoeng?

Begrunnelse

Jeg takker statsråden for svaret på mitt forrige spørsmål. Samtidig er det nødvendig å løfte fram forhold som ikke omtales, men som er avgjørende for å forstå konsekvensene av det nye finansieringssystemet – særlig for små, kostnadskrevende fag slik som utøvende kunstutdanninger.
Statsråden understreker at endringene i finansieringssystemet ikke innebærer en reduksjon i bevilgningene til institusjonene så lenge antallet avlagte studiepoeng opprettholdes. Det er riktig i en snever forstand, men dette bildet er ufullstendig. Endringene innebærer at de tidligere seks finansieringskategoriene ble redusert til tre, og at alle kunstutdanninger i kategori A og B ble flyttet ned til kategori 2. Dette er en betydelig nedgradering av fag som allerede har høye og uunngåelige kostnader. For nye studieplasser skal det etter endringen dessuten bare være én felles gjennomsnittssats, med unntak av medisin, veterinærmedisin og odontologi. Det betyr at nye studieplasser i kunstfag etter endringen er finansiert med et beløp som ikke står i forhold til reelle kostnader. Det vil i praksis gjøre det svært vanskelig å utvikle nye tilbud eller ivareta nødvendig faglig bredde.
Konsekvensene er alvorlige for spesialiserte institusjoner som NMH, KHiO og AHO, som kan klare å videreføre dagens tilbud, men knapt etablere noe nytt. For breddeuniversiteter vil insentivene være enda tydeligere: det blir økonomisk rasjonelt å bygge ned kunstutdanningene til fordel for rimeligere fag. Dette er en utilsiktet, men svært reell konsekvens av omleggingen.
Det er også verdt å minne om at de tidligere finansieringskategoriene A-F, selv om de er grove anslag, bygger på en politisk anerkjennelse av at enkelte utdanninger faktisk er dyrere å drive. Kunstfagene utgjør dessuten bare rundt fire prosent av studieplassene i de tidligere kategoriene A og B utenom medisin, veterinær og odontologi. Å behandle de utøvende kunstfagene på linje med disse tre fagområdene ville derfor ha gitt et mer realistisk system.

Svar

Sigrun Aasland: Finansieringssystemet for universitetene og høyskolene ble forenklet med virkning fra og med 2025 for å gi institusjonene mer handlingsrom og ansvar for å utvikle sin virksomhet i tråd med målene for sektoren og den enkelte virksomhet. Målet er å styrke institusjonenes evne til å gjøre prioriteringer ved egen institusjon. Det gjelder disponeringen mellom ulike aktiviteter som forskning og utdanning og mellom ulike utdanninger. Slik sett støtter endringene opp om rammefinansieringen av universitetene og høyskolene.
Den resultatbaserte uttellingen i budsjettet for 2025 var basert på endringen i resultater fra 2022 til 2023, multiplisert med de nye satsene. Uttellingen i budsjettet for 2026 er basert på resultatendringen fra 2023 til 2024. Det er på samme måte som i det gamle systemet. Jeg minner om poenget i mitt forrige svar om at endringene ikke innebar en endring i finansiering av den enkelte institusjon, og at dersom tallet på avlagte studiepoeng i et studieprogram holder seg på samme nivå som tidligere, vil endringene i finansieringssystemet ikke medføre noen endring i bevilgning. Både under det gamle og det nye systemet har styrene ved institusjonene ansvaret for å disponere bevilgningen slik at de overordnede målene nås best mulig, uavhengig av satsene og kategoriene i finansieringssystemet.
Forenklingen av kategoriene i finansieringssystemet innebærer ikke at det ikke lenger er en anerkjennelse av at enkelte utdanninger er dyrere å drive. Forenklingen gjør det tydeligere enn før at satsene ikke er ment å uttrykke hva de faktiske kostnadene bør være for hver enkeltutdanning. Til tross for at de gamle satsene var relativt grove, var det også en lang rekke enkeltutdanninger som var plassert enkeltvis, blant dem enkelte kunstutdanninger. Dette var imidlertid ikke systematisk, og det ga et inntrykk av at kategoriene var mer fininnstilt til de naturlige kostnadsforskjellene mellom ulike utdanninger enn det som var tilfellet. Mange små utdanninger vil ha høye kostnader per student. Og noen utdanninger bør være små – der det er viktig for samfunnet at det uteksamineres kandidater, men hvor behovet dekkes av et lavt antall uteksaminerte. Dette er imidlertid ikke særskilt for utøvende kunstutdanninger. Slike tilbud finnes også innenfor andre fagområder, som humaniora, realfag og helsefag. Det finnes også andre grunner, som behov for utstyr og infrastruktur, til at noen utdanninger har høyere kostnader per student enn andre. Jeg har tillit til at institusjonene er i stand til å gjøre disse vurderingene for utdanningene sine, også de kunstneriske utdanningene.
Som representanten viser til, benyttes det nå i hovedsak en standardsats ved tildeling av midler til nye studieplasser. Å benytte en standardsats er i tråd med politikken om institusjonene sitt ansvar for å dimensjonere de enkelte utdanningene. Også her er det samme system som for andre utdanninger. At det nå er innført en felles sats for tildeling av midler til nye studieplasser, har ingen konsekvens for eventuelle kapasitetsendringer som institusjonene selv prioriterer innenfor sine gjeldende rammer.
Dersom det i årene fremover skulle bli aktuelt å øke kapasiteten på utdanninger hvor standardsatsen er utilstrekkelig for å ivareta god nok kvalitet, vil det kunne vurderes tilleggsbevilgninger for de aktuelle institusjonene. Studieplassatsen er en standard for ordinære kapasitetsendringer, og legger ingen begrensninger på at det i særskilte tilfeller kan være aktuelt med andre typer bevilgninger. Det vil avhenge av prioriteringene i de enkelte budsjettene.
Jeg mener vi må forsterke arbeidet med å sikre den kompetansen Norge trenger. Vi er derfor i gang med å utvikle et kompetansebudsjett, hvor formålet er å arbeide mer systematisk med hvordan vi kan sikre en best mulig sammenheng mellom det samlede utdanningstilbudet og den kompetansen samfunnet og arbeidslivet trenger, i en tid hvor vi kommer til å måtte prioritere strengere når knappheten på arbeidskraft øker. De nye utviklingsavtalene med de statlige universitetene og høyskolene som skal gjelde fra 2027, blir en viktig del av dette. I dette arbeidet ber vi universitetene og høyskolene blant annet om å arbeide med prioritering og arbeidsdeling, slik at samfunnet og arbeidslivet får den kompetansen som trengs, både på kort og lang sikt, herunder også de kunstfaglige utdanningene. Dette handler ikke om at noe er viktig og noe ikke er det, men om balansen mellom ulike utdanninger. Disse grepene er etter mitt syn bedre enn å forsøke å reflektere utdanningspolitiske prioriteringer gjennom et finmasket insentivsystem.