Spørsmål

Kristian August Eilertsen (FrP): Kan statsråden avklare om en norsk innbygger har krav på den samme vedtaksfestede helsehjelpen når pasienten midlertidig oppholder seg i familiens bolig i en svensk kommune, og videre redegjøre for hvem som har ansvaret for å sikre at slik hjelp faktisk blir gitt, om det er pasienten selv, hjemkommunen eller oppholdslandet, hvem som skal dekke kostnadene når hjelpen allerede er innvilget av norsk kommune og behovet er uendret?

Begrunnelse

Jeg viser til statsrådens svar på mitt spørsmål nr. 1611. Statsråden viser til generelle regler om helsehjelp ved sykdom under midlertidig opphold i et annet nordisk land. Dette er imidlertid ikke spørsmålet som er reist. Familiene som står i slike situasjoner, vet godt hvilke rettigheter som gjelder ved akutt sykdom i utlandet.
Det som fortsatt er helt uavklart, er om en pasient med vedtaksfestet kommunal helsehjelp i Norge har krav på tilsvarende hjelp under et planlagt og gjentakende opphold i egen bolig i et annet nordisk land.
Det kan ikke være riktig at pasienter må benytte rettssystemet for å få avklart hvem som har ansvar for helsehjelp de allerede har krav på i hjemkommunen. Det bør det være mulig å få klare svar på hvem som har ansvaret.
Derfor er det nødvendig at statsråden gir konkrete og entydige svar på hvem som har ansvar og hvem som skal bære kostnadene, slik at pasienten ikke blir stående uten hjelp fordi kommuner skyver ansvaret mellom seg.

Svar

Jan Christian Vestre: Jeg viser til den overordnede redegjørelsen for gjeldende regelverk i mitt forrige svar til representanten Eilertsen i denne saken (spørsmål nr. 1611). I korte trekk følger det av det aktuelle regelverket at det er oppholdskommunen i Sverige som har ansvar for å yte helse- og omsorgstjenester og sosiale tjenester til norske borgere som oppholder seg midlertidig i Sverige, men som er bosatt i Norge. Det er også oppholdskommunen i Sverige som skal dekke utgifter den har ved å yte helse- og omsorgstjenester og sosiale tjenester i slike situasjoner.
Representanten Eilertsen viser til at den aktuelle saken ikke dreier seg om regelverket ved akutt sykdom i utlandet, men om en person som allerede har vedtaksfestet rett til kommunal helsehjelp fra hjemkommunen og som fortsatt har et slikt tjenestebehov under opphold i et annet nordisk land.
Trygdeforordningens bestemmelser om rett til nødvendig helsehjelp under midlertidig opphold i et annet EØS-land, omfatter imidlertid ikke bare tilfeller der behandlingsbehovet oppstår akutt under oppholdet, men også tilfeller der vedkommende i forkant av oppholdet har en kjent sykdom og et kjent behandlingsbehov. Når det gjelder bistandskonvensjonens bestemmelser om rett til sosiale tjenester under midlertidig opphold i et annet nordisk land, er omfanget av retten nærmere beskrevet i Nordisk ministerråds veiledende merknader til konvensjonen:

«Oppholdslandet skal yte den nødvendige sosialhjelp og sosiale tjenester etter landets lovgivning inntil oppholdet opphører. Dette skal skje på grunnlag av en individuell vurdering av vedkommendes behov for hjelp. Det midlertidige oppholdets varighet og forholdene oppholdet finner sted under, kan påvirke omfanget av den hjelpen som den midlertidige oppholdskommunen er forpliktet til å yte. Det skal ytes hjelp under samme forutsetninger som til personer som er bosatt i en annen kommune i landet, og det vil si at det bare skal ytes hjelp hvis behovet ikke kan oppfylles på andre måter. I alminnelighet vil det bety at den midlertidige oppholdskommunen til en person på gjennomreise eller kort besøk bare er forpliktet til å yte den hjelp som er nødvendig under oppholdet eller hjemreise. Er det derimot tale om litt lengre opphold, kan kommunens ansvar også omfatte hjemmehjelp eller pleietiltak som for eksempel plass på et behandlingshjem eller lignende. De nasjonale reglene kan gi en ytterligere rett til hjelp selv om oppholdet er kortvarig.»

Jeg vil understreke at et vedtak fattet av en norsk kommune om tildeling av helse- og omsorgstjenester, ikke er rettslig forpliktende for en svensk kommune når det gjelder denne kommunens ansvar for tjenesteyting og utgiftsdekning. Det er oppholdslandets regler som avgjør hvilken hjelp og bistand oppholdskommunen konkret har plikt til å gi. Det er dermed ikke gitt at man har krav på akkurat samme eller tilsvarende tjenester i oppholdskommunen som i hjemkommunen. Personer som reiser på planlagte og regelmessige opphold til et annet nordisk land, bør derfor søke om tjenester fra oppholdskommunen på forhånd. Dersom man får avslag eller er uenig i vedtaket, har man mulighet til å sende en klage til den svenske kommunen, eller å henvende seg til Patientnämnden i den aktuelle regionen, som tilsvarer pasient- og brukerombudsordningen i Norge.