Spørsmål

Lars Haltbrekken (SV): Staten har de siste årene krevd betydelige saksomkostninger fra miljøorganisasjonene når de har gått til sak mot staten. I Århuskonvensjonen som Norge har ratifisert er det slått fast at det å gå til rettslige skritt ikke skal være uoverkommelig dyrt for miljøorganisasjonene. Allikevel forsøker staten å ilegge organisasjonene skyhøye saksomkostninger.
Hvordan kan regjeringen forsvare dette og hvordan forholder regjeringen seg til Århuskonvensjonens bestemmelser på dette feltet?

Begrunnelse

Her er en ikke uttømmende liste over rettsaker anlagt av miljøorganisasjoner de siste årene som er blitt møtt med skyhøye saksomkostninger fra staten:
Da WWF tapte sak om havbunnsmineraler i Tingretten, ble de idømt 500 000 i sakskostnader til Staten. Opprinnelig krav var 688 000.
Da NNV og NU tapte sak om Førdefjorden i Tingretten, ble de idømt 1 400 000 i sakskostnader til Staten. Opprinnelig krav var 1 600 000. Ankesaken ble vunnet i lagmannsretten, men Staten krevde også krevde sakskostnader, på ca. 0,5 millioner i tillegg til de 1,6. Staten har anket, men frafalt kravet om sakskostnader for Høyesterett.
Da NNV og NU krevde midlertidig forføyning i Førdefjorden, ble de idømt 2.5 millioner i Tingretten. Kravet (fra Nordic Mining) var 4.7 millioner. For Lagretten har selskapet krevd 8.7 millioner. Staten intervenerte som partshjelp til gruveselskapet i begge instanser, uten å kreve sakskostnader, men kommenterte heller ikke sakskost-kravet og støttet ikke miljøorganisasjonenes henvisning til Århuskonvensjonen i sin prosedyre.
I klimasøksmål 1 krevde og fikk Staten tilkjent 580 000 i tingretten, men kravet ble frafalt oppover i ankeløpet, fra og med lagretten.
I klimasøksmål 2 har Staten krevd flere millioner i hver instans, inkludert forføyningssakene, men Staten har så langt tapt i alle instanser. Staten inkluderte også bistand fra Rystad til 1.1 million kroner i sitt krav mot miljøorganisasjonene da saken gikk i tingretten.
I WWF og Co sin ulvesak (2018 - 2021) ble sakskostnader også frafalt i Høyesterett, men for Tingretten ble WWF idømt sakskostnader til både Staten og partshjelpere, på til sammen 450 000 (ca. 150 000 på hver av de tre (Staten, USS og Skogeierforbundet).
I Haramsøya-saken (vindkraft) ble det krevd en million i sakskostnader, fra kraftselskapet, som senere ble anket og halvert på grunn av Århuskonvensjonen. Staten var partshjelp men krevde ikke sakskostnader.

Svar

Andreas Bjelland Eriksen: Århuskonvensjonen artikkel 9 forplikter Norge som part til å sikre adgang til domstol eller uavhengig klageorgan i saker som gjelder miljø, og slår blant annet fast at klage- og domstolsprosedyrer skal sikre tilfredsstillende og effektive virkemidler, være rettferdige, rettidige og ikke være uoverkommelig dyre.
Århuskonvensjonens bestemmelser om klage og domstolsprøving anses gjennomført i Norge gjennom det alminnelige systemet for forvaltningsklage og domstolsprøving. Gjennomføringen har vært tatt opp flere ganger de siste årene, blant annet av stortingsrepresentant Haltbrekken m.fl. i Dokument 8:172 S (2021-2022), av Nasjonal institusjon for menneskerettigheter (NIM) i brev til Justis- og beredskapsdepartementet og Klima- og miljødepartementet i mars 2024 og i innspill fra ulike instanser til høringen av Norges rapport om gjennomføring av Århuskonvensjonen høsten 2024.
Som det går fram av svarene i ovennevnte saker og i omtalen av artikkel 9 i Norges gjennomføringsrapport, er det generelle sakskostnadsnivået i norske domstoler høyt. Dette er bekymringsfullt. De senere årene er det iverksatt flere tiltak for å dempe veksten i det generelle sakskostnadsnivået i domstolene, og dette arbeidet pågår fortsatt.
Som det også går fram av ovennevnte svar og omtale er det imidlertid ikke tilstrekkelige holdepunkter for at kostnadsnivået i miljøsaker generelt er uoverkommelig dyrt og hindrer gjennomføringen av artikkel 9. Det er ikke i seg selv i strid med Århuskonvensjonen at saksøkere kan bli dømt til å betale motpartens sakskostnader i miljøsaker. Et system som det som følger av tvisteloven § 20-2, der den tapende part som hovedregel blir idømt sakskostnadsansvaret samtidig som det åpnes for unntak etter visse kriterier som ikke er uttømmende oppregnet og åpner for å vektlegge miljøinteresser selv om det ikke er eksplisitt nevnt, er derfor ikke i seg selv i strid med Konvensjonen. Denne adgangen til å gjøre helt eller delvis unntak fra hovedregelen om sakskostnadsansvar til tapende part i tvisteloven § 20-2 tredje ledd benyttes også i miljøsaker. Århuskonvensjonen trekkes i økende grad fram i domstolenes avgjørelser om sakskostnader. Paragraf 20-2 tredje ledd gir domstolene fleksible og hensiktsmessige rammer for å komme fram til rimelige avgjørelser om kostnader i miljøsaker. Skulle domstolene mot formodning komme til at tvistelovens regler ikke er i samsvar med Århuskonvensjonen, innebærer tvisteloven § 1-2 at Århuskonvensjonen vil gå foran ved konflikt.
Statens krav om sakskostnader i klima- og miljøsaker følger reglene om sakskostnader i tvisteloven, og som påpekt over mener vi at tvistelovens løsning er i tråd med kravene i Århuskonvensjonen artikkel 9. Som det også går fram av begrunnelsen for spørsmålet har Staten i flere tilfelle valgt å frafalle krav om sakskostnader i flere instanser når avgjørelser i tingretten ankes videre. Det gjelder også saken om Førdefjorden som nå skal behandles i Høyesterett, der staten har frafalt krav om sakskostnader i alle instanser. Domstolene har som det også går fram av begrunnelsen for spørsmålet i flere tilfelle tilkjent staten lavere sakskostnader fra tapende parter enn det staten har krevet, under henvisning til tvisteloven § 20-2 og Århuskonvensjonen.
Domstolenes behandling av sakskostnadskrav fra staten og andre aktører i klima- og miljøsaker for domstolene bidrar til å klargjøre forholdet mellom tvisteloven § 20-2 og Århuskonvensjonen artikkel 9.
Dersom utviklingen når det gjelder sakskostnader i miljøsaker fremover skulle tilsi det, vil egne tiltak for denne sakstypen kunne bli vurdert.