Spørsmål

Silje Hjemdal (FrP): Vil barne- og familieministeren, på bakgrunn av kartleggingen som viser at staten over flere tiår finansierte norske misjonsskoler i utlandet hvor barn bodde på internat uten dokumentert tilsyn med omsorgssituasjonen, erkjenne at staten har et medansvar for den omsorgssvikten som har kommet frem, og hvilke konkrete tiltak vil regjeringen ta for å bidra til anerkjennelse, oppfølging og hjelp til tidligere misjonærbarn?

Begrunnelse

I mer enn 60 år har norske misjonsorganisasjoner drevet skoler i utlandet hvor mange av elevene bodde på internat, ofte langt borte fra foreldrene sine. De siste årene har stadig flere tidligere misjonærbarn stått frem og fortalt om alvorlig omsorgssvikt, overgrep og manglende oppfølging under oppveksten på disse internatene.
Etter at saken ble løftet i Stortinget bestilte daværende barne- og familieminister Kjersti Toppe en kartlegging av statens rolle overfor disse skolene. Kartleggingen viser blant annet at staten gjennom flere tiår har gitt økonomisk støtte til skolene, inkludert ordninger knyttet til innlosjering av elever. Samtidig finnes det så godt som ikke dokumentasjon på statlig tilsyn med internatene hvor barna faktisk bodde. Kartleggingen viser også at det er sannsynlig at statlige midler har bidratt til å finansiere deler av internatdriften.
Resultatet er at tusenvis av norske barn over flere tiår levde store deler av oppveksten på internat i utlandet uten reelt offentlig tilsyn med omsorgssituasjonen.
Misjonsorganisasjonene har i dag erkjent at det forekom omsorgssvikt og har etablert ordninger for oppreisning. Samtidig er det i stor grad tidligere misjonærbarn selv som har organisert arbeidet med støtte, dokumentasjon og oppfølging gjennom støttegruppen Sendt Bort.
Det anslås at det finnes mellom 8 000 og 10 000 tidligere misjonærbarn i Norge i dag, og mange lever fortsatt med alvorlige ettervirkninger av oppveksten. Samtidig opplever mange nå stor usikkerhet knyttet til hvordan arbeidet videre skal sikres og hvem som tar ansvar.
Mange av de berørte opplever derfor at de fortsatt står alene med konsekvensene av en ordning som både misjonsorganisasjoner og norske myndigheter bidro til å etablere og opprettholde.
På denne bakgrunnen er det naturlig å spørre hvordan regjeringen vil følge opp det statlige ansvaret som kartleggingen reiser spørsmål om, og hvordan myndighetene vil bidra til at tidligere misjonærbarn får en verdig oppfølging etter den uretten de har vært utsatt for.

Svar

Lene Vågslid: Det er svært alvorlig at mange misjonærbarn opplevde omsorgssvikt, overgrep og dårlig oppfølging på internatskoler mens foreldrene arbeidet i misjon. Det står respekt av dem som har stått fram og fortalt om sin vanskelige oppvekst, og jeg vil berømme det enestående arbeidet organisasjonen Sendt bort har gjort for å bidra til kunnskap om misjonærbarnas situasjon og for å få på plass avtaler om handlingsplaner med misjonsorganisasjonene og økonomisk oppreisning fra disse.

Flere misjonærbarn har hatt svært vanskelige opplevelser. Jeg er lei meg for omsorgssvikten som har kommet fram. Like fullt må spørsmålet om et eventuelt medansvar vurderes opp mot de lover og regler som gjaldt på tiden dette skjedde.

Kunnskapsministeren har tidligere, i svar på spørsmål til skriftlig besvarelse nr. 1041 den 12. januar 2026, redegjort for kartlegginger av statens rolle knyttet til internatskoler drevet av misjonsorganisasjoner i utlandet. Kunnskapsministeren understreket i sitt svar at selv om skolene har vært offentlig godkjente og mottatt statlig tilskudd, er det den enkelte skole og dens eiere som har vært ansvarlig for forholdene både ved skolene og de tidligere internatene.

Jeg har videre vurdert om staten har et ansvar med utgangspunkt i barnevernsloven. Tidligere Lov om barneverntjenester av 1992, § 1-2, slo fast at lovens bestemmelser og tiltak gjaldt for alle som oppholdt seg i riket. Siden barnevernsloven var begrenset til å gjelde barn som oppholdt seg i riket, er vår vurdering at staten etter barnevernsloven ikke hadde juridisk ansvar for barn som bodde på misjonsskoler i utlandet.

Det er riktig og viktig at flere misjonsorganisasjoner de siste årene gjennom dialog med Sendt bort har etablert handlingsplaner for oppfølging og oppreisning av misjonsbarna. I likhet med kunnskapsministeren forventer jeg at misjonsorganisasjonene fortsetter dialogen med Sendt bort og bidrar til at misjonærbarn som har fått belastninger etter en oppvekst på internater i utlandet, følges opp videre. Jeg forventer også at misjonsorganisasjonene aktivt følger opp de de tiltakene og avtalene som er inngått i samarbeid med Sendt bort, slik at tidligere misjonærbarn får et reelt og tilgjengelig tilbud om helsehjelp, oppreisning og anerkjennelse.