Spørsmål

Kristian August Eilertsen (FrP): Kan statsråden redegjøre for hvorfor regjeringen fortsatt ikke har etablert beredskapsavtaler med norske legemiddelprodusenter til tross for klare stortingsvedtak, hvorfor departementet har utkvittert disse vedtakene basert på et faggrunnlag som bransjen selv mener er feilaktig tolket, og om statsråden nå vil ta initiativ til å inngå reelle og bindende beredskapsavtaler som sikrer norsk produksjonskapasitet for kritiske legemidler og vaksiner?

Begrunnelse

Erfaringene fra koronapandemien viste hvor sårbar Norge er for svikt i internasjonale forsyningskjeder for legemidler. I 2020 og 2021 vedtok Stortinget – med Fremskrittspartiet som pådriver – at regjeringen snarest mulig skulle etablere en beredskapsmodell og gå i dialog med norske legemiddelprodusenter med sikte på å inngå konkrete beredskapsavtaler. Likevel opplyser Direktoratet for medisinske produkter (DMP) nå at de ikke kjenner til at det finnes noen slike avtaler, og at direktoratet heller ikke har myndighet til å inngå dem.
Norske produsenter på sin side peker på at de kan omstille seg til å produsere kritiske legemidler i løpet av uker, men det forutsetter at staten har inngått forhåndsavtaler og sikret tilgang til råvarer.
Bransjen mener videre at Stortingets vedtak feilaktig er utkvittert med feil grunnlag, basert på en kartlegging fra våren 2020 som ikke vurderte muligheten for omstilling ved forhåndsavtaler.
Samtidig viser historikken at Norge tidligere hadde nasjonal produksjon av vaksiner frem til den rødgrønne regjeringen la den ned i 2011, og både NHO, LO og Norsk Industri har i ettertid pekt på at norsk produksjon igjen kan bygges opp dersom det finnes politisk vilje og langsiktige avtaler.
Slik verdenssituasjonen har utviklet seg de siste årene blir dette et stadig viktigere spørsmål om nasjonal sikkerhet, beredskap og evnen til å sikre tilgang på livsviktige legemidler ved krise, konflikt eller krig.

Svar

Jan Christian Vestre: En solid helsenæring er del av grunnlaget for samfunnets motstandsdyktighet i krise. Helseberedskapsmeldingen og veikart for helsenæringen viser bredden i regjeringens politikk for å fremme og styrke helsenæringen i Norge. Det må imidlertid skilles mellom tiltak for helseberedskap, og tiltak for lønnsom næringsutvikling. For at tiltak skal ha betydning for helseberedskapen må de også fungere i hverdagen, utenfor en krise. Aktører må derfor være bærekraftige, lønnsomme og konkurransedyktige fra et næringspolitisk perspektiv for å kunne ha betydning for helseberedskapen. Utvikling og produksjon av legemidler må skje der hvor næringsaktørene finner det lønnsomt.
For å trygge nasjonal forsyningssikkerhet trenger vi en balanse mellom nasjonale og internasjonale tiltak. Departementet har vurdert om Norges helseberedskap, inkludert tilgangen til kritiske legemidler, kan ivaretas gjennom produksjon i Norge, eventuelt samarbeid i Norden, med Storbritannia eller WHO. Regjeringen mener at den beste måten å sikre tilgang til legemidler på er gjennom samarbeid med våre nærmeste partnere, i Norden og det øvrige Europa.
EU har nylig blitt enig om nytt legemiddelregelverk med mål om å styrke forsyningssikkerheten, stimulere til forskning og innovasjon og bedre tilgjengelighet til viktige legemidler i hele EU/EØS-området. Den kommende forordningen om kritiske legemidler (Critical Medicines Act), er også del av EUs overordnede målsetting om å styrke europeisk konkurransekraft og økonomisk sikkerhet. Regelverket vil innlemmes i EØS-avtalen og gjennomføres i norsk rett. Norge deltar i tillegg i EUs helseprogram EU4Health som gir oss tilgang til europeisk samarbeid om beredskap og håndtering av grensekryssende helsetrusler. Helseprogrammet åpner også muligheter for norsk helsenæring. Verken nasjonale ordninger, nasjonal produksjon eller nordisk samarbeid vil være tilstrekkelig for å ivareta tilgangen til legemidler i Norge ved en ny krise.
Direkte tildeling av beredskapsavtaler til norske legemiddelprodusenter er EØS rettslig krevende. Anskaffelsesregelverket bygger på prinsipper om likebehandling og ikke diskriminering basert på nasjonalitet, og åpner bare unntaksvis for direkteanskaffelser, primært i situasjoner med «tvingende hast». Behov som kan planlegges må som hovedregel håndteres gjennom ordinær konkurranse, og nasjonalitet kan normalt ikke vektlegges.
Statsstøttereglene gjør dette ytterligere utfordrende. Direkteanskaffelser uten konkurranse kan lett innebære en selektiv økonomisk fordel som kan påvirke samhandelen og konkurransen i EØS, og det er ofte krevende å dokumentere at avtalene er inngått på markedsvilkår. Unntak kan bare benyttes dersom det foreligger en tydelig markedssvikt knyttet til behovet, og avtalen utformes som et klart definert beredskapsoppdrag med mekanismer som forhindrer overkompensasjon.