Spørsmål

Line Marlene Haugen (FrP): Vil statsråden vurdere om refusjonsordningen for ressurskrevende helse- og omsorgstjenester i tilstrekkelig grad skjermer små kommuner mot svært høye enkeltutgifter når personer med omfattende og livslange omsorgsbehov flytter til kommunen, og om det bør vurderes endringer som gir bedre statlig dekning i slike tilfeller?

Begrunnelse

Kommunene har etter helse- og omsorgstjenesteloven et omfattende ansvar for å sørge for nødvendige helse- og omsorgstjenester til personer som oppholder seg i kommunen. Dette gjelder også når personer med svært omfattende omsorgsbehov flytter til en ny kommune. For kommuner med store fagmiljøer og solid økonomi kan dette i mange tilfeller håndteres innenfor eksisterende rammer. For små distriktskommuner kan derimot enkeltpersoner med omfattende bistandsbehov innebære svært store økonomiske utslag.
I dag finnes det en statlig refusjonsordning for ressurskrevende helse- og omsorgstjenester. Ordningen bidrar til å dekke deler av de største utgiftene, men kommunene må fortsatt selv dekke en betydelig andel. I små kommuner kan egenandelen likevel bli svært høy.
I en konkret sak fra Telemark er det anslått at et voksent familiemedlem med omfattende omsorgsbehov vil medføre årlige kostnader på om lag 12–12,5 millioner kroner. Etter refusjon gjennom ordningen for ressurskrevende tjenester vil kommunen fortsatt måtte dekke rundt 5–5,5 millioner kroner selv. For en liten kommune med begrenset økonomi utgjør dette om lag 2–3 prosent av hele kommunens driftsbudsjett.
Slike utslag kan få store konsekvenser for kommunens øvrige tjenestetilbud og prioriteringer. Samtidig er det viktig å understreke at personer med omfattende omsorgsbehov naturligvis må ha rett til å bo sammen med familie og etablere seg der de ønsker, og at kommunene skal kunne gi nødvendige tjenester uten at dette skaper uforholdsmessig store økonomiske belastninger for enkeltkommuner.
Problemstillingen er ikke unik for én kommune, men kan oppstå i flere små kommuner med begrenset økonomisk handlingsrom. Det reiser derfor spørsmål om dagens refusjonsordning i tilstrekkelig grad tar høyde for de økonomiske konsekvensene slike enkeltsaker kan få i små kommuner, eller om det bør vurderes justeringer som i større grad skjermer kommuner mot svært høye enkeltutgifter.

Svar

Bjørnar Skjæran: Hovedfinansieringen av ressurskrevende helse- og omsorgstjenestene er kommunenes frie inntekter, som består av skatteinntektene og rammetilskuddet. Anslaget for de frie inntektene for kommunene for 2026 er på om lag 472 milliarder kroner. Det finnes ikke objektive kriterier i inntektssystemet som kan fange opp variasjonene i utgiftene mellom kommunene til gruppen med de største hjelpebehovene i kommunenes helse- og omsorgstjenester, og det har derfor vært behov for en toppfinansieringsordning i tillegg til hovedfinansieringen gjennom de frie inntektene. I statsbudsjett for 2026 er det bevilget i overkant av 14 milliarder kroner i toppfinansieringsordningen. Kommunene får gjennom denne ordningen kompensert 80 prosent av utgiftene over innslagspunktet på 1 921 000 kroner på landsbasis. Ordningen ble lagt om i 2025 slik at den i større grad tar hensyn til kommuner med høye utgifter i forhold til folketallet. Kommuner med høyere utgifter over innslagspunktet enn landsgjennomsnittet får dermed kompensert mer enn 80 prosent av utgiftene.

En gjennomsnittskommune som i 2025 hadde 12 millioner kroner i netto lønnsutgifter til en enkelt mottaker, ville ha fått kompensert 8,25 mill. kroner i toppfinansieringstilskudd. De resterende 3,75 mill. kroner må kommunen dekke gjennom kommunens frie inntekter, som altså er hovedfinansieringen av helse- og omsorgstjenestene i kommunene. Dersom kommunen hadde høyere utgifter til ressurskrevende tjenester per innbygger enn landsgjennomsnittet, ville kommunen ha fått dekket en enda større andel.

I tillegg blir det gitt en tilleggskompensasjon kommuner med mindre enn 3 200 innbyggere med høye utgifter til ressurskrevende tjenester og som har lavere skatteinntekter enn 120 prosent av landsgjennomsnittet de siste tre årene. Denne kompensasjonen har nettopp som hensikt å sikre at mindre kommuner, som ikke har samme forutsetninger som større kommuner, får et godt økonomisk grunnlag for å kunne yte tjenester til innbyggere som har store hjelpebehov. Ordningen med tilleggskompensasjon ble styrket etter regjeringsskiftet i 2021, og i 2026 er det bevilget nærmere 100 mill. kroner til formålet.

Samlet sett mener jeg at tilskuddsordningene for ressurskrevende tjenester legger til rette for at kommunene kan gi et godt tjenestetilbud til mottakere som har krav på omfattende helse- og omsorgstjenester.