Spørsmål

Mirell Høyer-Berntsen (SV): 16. mars ble den norske menneskerettighetsaktivisten som står bak "Aegean Boat Report" pågrepet av politiet for å bli transportert ut av Norge til Hellas. Amnesty har tidligere advart norske myndigheter mot å utlevere han til Hellas, med henvisning til risiko for politisk motivert rettsforfølgelse og manglende garanti for en rettferdig rettssak.
Vil statsråden gripe inn og stanse en eventuell utlevering, hvis ikke, hvorfor godtar Norge å sende menneskerettighetsaktivister ut av landet som risikerer å bli forfulgt for sitt viktige arbeid?

Begrunnelse

NRK melder at den norske menneskerettighetsaktivisten som står bak "Aegean Boat Report" ble pågrepet i sitt hjem i Tromsø etter at greske myndigheter utstedte en arrestordre. Hellas hevder at han har medvirket til menneskesmugling, mens han og hans advokat avviser anklagene og viser til hans arbeid gjennom Aegean Boat Report, hvor han dokumenterer mulige menneskerettighetsbrudd ved EUs yttergrenser, herunder ulovlige «pushbacks».
Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) beskriver menneskerettighetsforsvarere som personer og organisasjoner som fremmer og beskytter grunnleggende rettigheter gjennom fredelige midler. De utfører et arbeid som ofte retter søkelyset mot systematiske brudd og maktmisbruk, og de utsettes i økende grad for press, stigmatisering og rettsforfølgelse i flere land. NIM understreker at stater har et særlig ansvar for å sikre at menneskerettighetsforsvarere kan utføre sitt arbeid trygt og uten represalier, i tråd med FN-erklæringen om menneskerettighetsforsvarere.
Den norske menneskerettighetsaktivistens dokumentasjonsarbeid gjelder forhold som har vært gjenstand for internasjonal kritikk, og som berører alvorlige spørsmål om staters etterlevelse av menneskerettighetene ved Europas yttergrenser. En europeisk arrestordre bygger på tillit mellom rettsstater, men norsk praksis forplikter myndighetene til å foreta individuelle og grundige vurderinger dersom det foreligger risiko for brudd på ytringsfrihet, rettferdig rettergang eller politisk motivert rettsforfølgelse. Slik risiko er fremhevet av flere aktører, blant annet Amnesty, som har advart mot utlevering av han på grunn av manglende rettssikkerhetsgarantier i Hellas.
Når en norsk menneskerettighetsforkjemper risikerer utlevering til et land hvor både fagmiljøer og menneskerettighetsorganisasjoner advarer om at rettssystemet kan brukes som et virkemiddel for å stanse legitime varsler om menneskerettighetsbrudd, berører dette Norges ansvar for å beskytte dem som utfører slikt arbeid.
Det er derfor nødvendig med en tydelig redegjørelse fra statsråden om hvordan regjeringen sikrer at Norge ikke bidrar til å utlevere menneskerettighetsforsvarere til rettsforfølgelse som kan være politisk motivert, og at våre internasjonale forpliktelser etterleves fullt ut.

Svar

Astri Aas-Hansen: Jeg vil innledningsvis påpeke at jeg som statsråd ikke kan gripe inn i saker som er til behandling i påtalemyndigheten og hos domstolene.
Det er arrestordreloven som regulerer pågripelse og overlevering av personer som oppholder seg i Norge mens de er ettersøkt for en forbrytelse i EU. Loven gjelder også overlevering av norske borgere. Etter loven har Norge plikt til å pågripe og overlevere personer som er etterlyst gjennom en arrestordre dersom vilkårene er oppfylt og det ikke foreligger avslagsgrunner.
Det ligger til domstolene å avgjøre om vilkårene er oppfylt, også forholdet til menneskerettighetene slik som retten til rettferdig rettergang. Tingrettens kjennelse kan ankes til lagmannsretten, og lagmannsrettens kjennelse kan ankes videre til Høyesterett. Deretter vurderer påtalemyndigheten eventuelle andre avslagsgrunner og om det skal settes vilkår for overleveringen, før de avgjør saken. Påtalemyndigheten skal ikke overprøve rettens vurdering av om vilkårene for overlevering er oppfylt.
Etter loven skal Justis- og beredskapsdepartementet unntaksvis avgjøre saken. Dette gjelder i tre situasjoner. For det første dersom den ettersøkte er norsk borger og den aktuelle staten ikke overleverer egne borgere til Norge. For det andre dersom handlingen som ligger til grunn for arrestordren er å anse som et politisk lovbrudd og den aktuelle staten ikke overleverer ettersøkte personer til Norge for slike lovbrudd. For det tredje dersom det både er en arrestordre og en utleveringsbegjæring fra et land utenfor Norden og EU som gjelder samme person.
En effektiv utleveringsordning er et viktig virkemiddel for å kunne bekjempe grenseoverskridende kriminalitet. Den nordisk-europeiske arrestordren er sentral i denne sammenheng. Arrestordresystemet bygger på gjensidig tillit til andre lands rettsavgjørelser. Dette betyr at norske myndigheter ikke skal overprøve rettsavgjørelser fra EU-statene, men legge disse til grunn uten å vurdere nærmere om dommen er korrekt, eller om det er skjellig grunn til mistanke om straffbare forhold. Dette må sees i sammenheng med Norges strafferettslige samarbeid med EU ellers, og at EU-statenes rettssystemer står Norge nært. Rettslikheten er nettopp en av grunnene til at Norge inngikk avtalen med EU. Alle EU-statene er dessuten bundet av Den europeiske menneskerettighetskonvensjon.