Spørsmål

Rune Midtun (FrP): Mener statsråden at dagens organisering og praktisering av regelverket i tilstrekkelig grad ivaretar hensynet til effektiv saksbehandling og differensiering etter risiko, og hvilke konkrete grep vil statsråden ta for å sikre raskere og mer forutsigbar behandling av familiegjenforeningssaker der risikoen for tvangsekteskap er lav?

Begrunnelse

Jeg ble kontaktet av et fortvilt par som har opplevd store utfordringer med regelverket knyttet til familieinnvandring. De forteller at 24-års regelen i familieinnvandringssaker har medført en stor usikkerhet, ved at søkeren ikke får anledning til å starte sitt liv i Norge, fordi paret var under 24 år når de giftet seg. De opplever at kontrollmekanismen for tvangsekteskap medfører betraktelig lengre behandlingstid noe som gjør at både utdanning og arbeid må settes på vent.

24-års regelen er som nevnt, ment som en sikkerhetsventil for å avdekke tvangsekteskap fra land i særlig Afrika og Midt-Østen hvor slik praksis forekommer. Samtidig finnes det unntak fra dette kravet, blant annet der paret har bakgrunn fra vestlige land som ikke har tradisjon for tvangsekteskap, som for eksempel USA, Tyskland eller Australia. I dette tilfellet har en av personene i dette forholdet opprinnelse fra USA. Det er altså ikke en høy risiko for tvangsekteskap.

I utgangspunktet er det politiet som behandler søknader om familieinnvandring, med mindre det er momenter som taler for at UDI skal overtar saksbehandlingen. I de tilfeller hvor kontrollmekanismen for tvangsekteskap slår ut, er det UDI som overtar. Dette skaper et betydelig usikkerhetsmoment, ettersom politiet og UDI opererer med ulike prioriteringer og saksbehandlingstider.
UDI oppgir på sine nettsider at de arbeider med søknader innsendt før 1. november 2024. Samtidig opplever flere søkere som har levert før dette tidspunktet, fortsatt å ikke ha fått tildelt saksbehandler. Dette bidrar til uforutsigbarhet og svekker tilliten til systemet.
Dagens praksis fremstår som lite differensiert, ved at saker med åpenbart lav risiko for tvang eller misbruk av ordningen behandles på linje med mer komplekse og risikoutsatte saker. Dette kan tyde på en lite treffsikker ressursbruk, samtidig som det påfører berørte par store belastninger gjennom lang ventetid uten mulighet til å arbeide, studere eller etablere seg i Norge.

Svar

Svaret er ennå ikke tilgjengelig