Spørsmål

Frank Edvard Sve (FrP): Kan landbruksministeren forklare kvifor han er imot landbruksnæringa som ynskjer bruk av termisk kikkertsikter til Hjortejakt, rett og slett med bakgrunn i å kunne ta ut kvotane som vert gjevne og for å hindre store beitetap, skogstap osv for næringa, og kva grunnlag har departementet til å leggje ut ei høyring som ikkje følger grunnlaget i Stortinget sitt vedtak, som slår klart fast at termisk kikkertsikter til bruk på Hjortejakt skal vere lovleg, utan muligheit for enkeltkommunar eller departement til å hindre dette?

Begrunnelse

Som Landbruksministere er ministeren til for ei landbruksnæring her i landet, som har svært store plager med Hjorten, som står for svært store avlingstap pga ein skyhøg Hjortebestand som egentlig er ute av kontroll.

Hjorten har bredd seg kraftig utover heile landet frå sine vanlige leveområder langs kysten, og er no eit problem også for mange innlandskommuner slik som til dømes Skjåk osv der det vrimlar med Hjort der ein for nokre år sidan kun såg Elg.

I denne samanheng har mange Hjortekommuner reagert sterkt på høyringa til statsråden og departementet som forsøker å trosse Stortinget sitt vedtak om at Termisk kikkertsikter fortsatt skal vere lovleg til Hjortejakt, heilt utan begrensninger med utan unødvendig byråkrati, søknadar, og med muligheiter for enkelte kommuner å faktisk kunne sei nei, noko Stortinget sitt vedtak IKKJE åpner opp for.

I forarbeidet til ny Viltlov var det departementet som ønska at termisk kikkertsikter skulle vere generelt forbudt å bruke, og at departementet skulle kunne kome med ei forskrift som gitt ulike grunnlag, kunne åpne opp for bruk av termisk kikkertsikter til Hjortejakt, og rev og vilsvinjakt.

I saksbehandlinga og merknadane under behandlinga av saka i Næringskomiteen vart det klart slått fast av eit stort fleirtal, at termisk kikkertsikter for Hjortejakt skulle fortsatt vere lovleg, UTAN begrensninger av noko slag.

Med bakgrunnen til departementet og regjeringa sitt lovforslag som låg til grunn i saka til Stortinget, vart det nødvendig at Stortinget gjorde eit konkret eksplisitt vedtak, som sa at termisk kikkertsikter skulle fortsatt vere lov å bruke under Hjortejakta, og at det skulle lagast ei forskrift som la dette til grunn.

- Ikkje med begrensningar, der kommuner liksom må søke etter eit byråkratisk viss vass, for jakt på Hjort som er kvotestyrt av kommunane etter svært strengt regelverk.

- Ikkje med muligheit for at enkelte kommunar kan seie nei til at Termisk kikkertsikter skal vere lovleg på Hjortejakt, som i realiteten er eit brudd på Stortinget sitt vedtak som faktisk seier at termisk kikkertsikter til bruk på Hjortejakt, skal FORTSATT vere lovleg.

Svar

Nils Kristen Sandtrøen: Som jeg har gjort rede for i svar på flere skriftlige spørsmål fra representanten, må regler om bruk av termiske siktemidler tilpasses de folkerettslige forpliktelsene Norge er bundet av. En generell åpning for bruk av termiske siktemidler vil ikke være i tråd med Bernkonvensjonens regler. Jeg vil peke på at viltressursloven § 5 stadfester forholdet til folkeretten. Loven gjelder med de avgrensningene som følger av internasjonale avtaler og folkeretten ellers. Jeg viser i denne sammenheng til mitt svar på spørsmål nr. 1592 fra representanten.

Jeg har stor forståelse for næringens ønske om å anvende termiske siktemidler under hjortejakt for å øke fellingsprosenten, og på den måten kunne redusere avlingstap som følge av beiteskader forårsaket av hjort. Derfor er det i høringsnotatet foreslått unntak fra forbudet mot bruk av termiske siktemidler ved jakt på hjort for å avverge alvorlig skade på natur- eller samfunnsinteresser. Store avlingstap grunnet hjort vil kunne være eksempel på slik skade. For å sikre at vilkårene for å gjøre unntak etter Bernkonvensjonen artikkel 9 nr. 1 strekpunkt to er oppfylt, mener jeg det er nødvendig at Landbruksdirektoratet tar stilling til bruk av termiske siktemidler ved hjortejakt etter søknad fra en kommune. Etter denne bestemmelsen, kan det gis unntak fra forbudet for «å avverge alvorlig skade på avling, husdyr, skog, fiske, vann eller andre former for eiendom».

Videre vil jeg nevne at Bernkonvensjonen artikkel 9 nr. 2 krever at nærmere angitte unntak som er gjort etter artikkel 9 nr. 1 rapporteres til konvensjonens permanente komité. En søknadsordning, som nevnt i forrige avsnitt, gir forvaltningen oversikt over unntak slik at rapporteringsplikten kan overholdes. Der det er praktisk mulig, skal det rapporteres på antall individer metodene er brukt på. Også dette omtalte jeg i mitt svar på spørsmål nr. 1592. For å ivareta også denne rapporteringsplikten, er det foreslått i høringsnotatet at jegeren skal rapportere bruk av restlysforsterkende og termiske siktemidler ved felling av hjort i Hjorteviltregisteret.

Jeg mener det er viktig at reglene er utformet i tråd med våre folkerettslige forpliktelser, samtidig som reglene skal kunne anvendes på en god måte. Jeg vil i denne sammenheng peke på at det vil bli utformet veiledning fra Landbruksdirektoratet, slik at kommunene får en tydelig og god oppfølging om hvordan de skal gå frem for å dokumentere et eventuelt behov for å benytte et slik unntak som forskriftsforslaget åpner for. Dette vil også gjøre at de aktuelle kommunene vil bruke mindre ressurser på å få innført kommunale forskrifter.