Spørsmål

Kristian August Eilertsen (FrP): Kan statsråden bekrefte at kommuner ikke har hjemmel til å fastsette generelle tidsgrenser for reiser utenfor egen kommune eller til utlandet for personer med BPA, så lenge bruken skjer innenfor tildelt timeramme, vedtakets formål og arbeidsrettslige bestemmelser?

Begrunnelse

Fremskrittspartiet har fått flere tilbakemeldinger om at kommuner innfører begrensninger for mennesker med brukerstyrt personlig assistanse. Blant annet Handikapforbundet erfarer at kommuner innfører standardiserte begrensninger på reiser for brukere av BPA, herunder tidsgrenser som «maks 5 uker per år» utenfor kommunen eller til utlandet. I 2016 slo daværende helseminister Bent Høie fast i et svar på et skriftlig spørsmål i Stortinget, at BPA kan benyttes ved reiser utenfor kommunen innenfor den tildelte timerammen, og innenfor arbeidsrettslige bestemmelser.

BPA er et virkemiddel for likestilling og samfunnsdeltakelse. Dette må også gjelde muligheten for å reise i inn- og utland på lik linje som andre. Slike tilfeldige begrensninger fra kommuner innskrenker bevegelsesfriheten og rettighetenes innhold. Dette til tross for tidligere bekreftelse og tydelige føringer i rundskrivet om BPA.

Jeg ber derfor om en bekreftelse fra statsråden på at kommunene ikke har noen hjemmel til å innføre tilfeldige og inngripende begrensninger knyttet til reiser og BPA, ikke minst kommuners adgang til å vedta generelle begrensinger utover det som er fastslått i rundskrivet.

Svar

Jan Christian Vestre: Det følger av helse- og omsorgstjenesteloven § 3-1 at kommunen skal sørge for at personer som «oppholder seg i kommunen», tilbys nødvendige helse- og omsorgstjenester. Oppholdsprinsippet gir kommunen et ansvar for alle som oppholder seg i kommunen. På samme måte medfører oppholdsprinsippet en geografisk begrensning på hvor kommunen er forpliktet til å yte tjenester.
Selv om oppholdsprinsippet også gjelder når tjenestene er organisert som BPA, ligger det i BPA-ordningens natur at adgangen og muligheten til å ta med seg tjenestene i en BPA-ordning ut av kommunen, vil være noe større for disse brukerne enn for brukere som mottar tjenester etter en mer tradisjonell modell og som ofte er bundet til brukerens hjem. Dette skyldes at kommunen har tildelt bruker en timeramme som bruker kan disponere relativt fritt med hensyn til når og hvor tjenesten skal ytes. Innenfor den tildelte timerammen, og innenfor arbeidsrettslige bestemmelser, kan derfor BPA benyttes ved reiser utenfor kommunen. Forutsetningen er imidlertid at det ikke påløper økte kostnader for kommunen. Så lenge bruken skjer innenfor tildelt timeramme, vedtakets formål og arbeidsrettslige bestemmelser uten ekstra kostnad for kommunen kan det derfor i prinsippet ikke settes generelle tidsgrenser for reiser utenfor egen kommune.
Det å ta med seg tildelte tjenester organisert som BPA til utlandet reiser særskilte spørsmål bruker må avklare med assistentens arbeidsgiver. Brukers reiser til utlandet gjøres i utgangspunktet på eget ansvar. Bruker må imidlertid forsikre seg om at arbeidsgiver har tilstrekkelige forsikringsordninger for assistentene, og for øvrig vil oppfylle sitt arbeidsgiveransvar for assistentene under oppholdet i utlandet. Lengre utenlandsopphold reiser også særskilte spørsmål knyttet til forsvarlighet og kontroll av ordningen som i forkant må avklares med kommunen. Særlig bør en tenke gjennom hva man gjør dersom assistenten blir syk, eller dersom det skulle oppstå uoverensstemmelse mellom bruker og assistent.
Jeg vil understreke at BPA er et viktig bidrag til likeverd, likestilling og samfunnsdeltakelse for personer med nedsatt funksjonsevne og stort behov for bistand. For personer i denne situasjonen betyr BPA mye for muligheten til yrkesdeltakelse, utdanning og et aktivt og selvstendig liv. Kommunene må la intensjonen med ordningen være førende for hvordan tjenesten organiseres og hvilke vilkår som stillers til brukeren, herunder hvilke krav til rapportering fra bruker til kommunen som inngår i ordningen.