Spørsmål

Kristian August Eilertsen (FrP): Hva vil statsråden gjøre for å sikre at pasienter i risiko for eller som er rammet av sykdomsrelatert underernæring, får systematisk kartlegging, individuell ernæringsplan og oppfølging i både spesialist- og primærhelsetjenesten, i lys av de alvorlige funnene i kartleggingsrapporten «Sultefôret omsorg» (2025)?

Begrunnelse

Kartleggingsrapporten «Sultefôret omsorg» (2025) viser at sykdomsrelatert underernæring fortsatt er en gjennomgående oversett tilstand i norsk helse- og omsorgstjeneste.

Over 100.000 pasienter rammes årlig, og samfunnskostnadene er beregnet til 31,7 mrd. kroner. Samtidig får kun rundt fem prosent av underernærte sykehuspasienter en diagnose, til tross for at forekomsten anslås til rundt 30 prosent.

Rapporten avdekker flere forhold:

For det første at 50–60 prosent av pasientene som opplever spiseutfordringer og ufrivillig vekttap ikke får hjelp fra helsepersonell. Videre at rundt 70 prosent ikke får en individuell ernæringsplan.

For det andre at over 80 prosent av pårørende får ingen informasjon eller veiledning om hvordan de kan bidra.

For det tredje at 78 prosent av de medisinske kvalitetsregistrene vurderer underernæring som relevant, men bare 6 av 41 omtaler det i sine årsrapporter, og kun to registre har kvalitetsindikatorer på området.

For det fjerde at læringsmålene i legers spesialistutdanning har store mangler: Allmennleger og onkologer har ingen læringsmål om ernæring, til tross for høy risiko for underernæring i disse pasientgruppene.

For det femte at screening av hjemmeboende eldre skjer kun for 25 prosent, og det finnes ingen nasjonale systemer for å registrere eller følge opp effekter av ernæringsbehandling.
Funnene peker på manglende systematikk, svake pasientforløp og fravær av helhetlig ledelse og kompetanse, særlig i primærhelsetjenesten. Rapporten anbefaler styrket pasientstemme, bedre datainnsamling og tydeligere faglig forankring av ernæringsarbeidet.

På bakgrunn av dette er det grunn til å spørre hvordan regjeringen vil sikre at underernæring ikke forblir en «statistrolle» i pasientbehandlingen, men møtes med systematiske tiltak, bedre kompetanse, bedre helsedata og tydelige krav til både kommuner og helseforetak.

Svar

Jan Christian Vestre: Jeg deler bekymringen for at pasienter som er i risiko for, eller rammet av, sykdomsrelatert underernæring, ikke alltid får systematisk kartlegging, individuell ernæringsplan og tilstrekkelig oppfølging i kommunehelsetjenesten. Underernæring kan få alvorlige konsekvenser for helse, funksjon og livskvalitet, og bidrar til økt sykdomsbyrde og behov for omfattende tjenester. God ernæringsoppfølging er derfor en sentral del av forsvarlige og sammenhengende pasientforløp, særlig for eldre og personer med sammensatte behov. Det pågår imidlertid flere tiltak for å bidra til et mer systematisk ernæringsarbeid og bedre oppfølging av pasienter med risiko for underernæring i helse- og omsorgstjenesten.
Pårørende er en viktig ressurs, både fordi de kjenner pasienten godt og fordi de i mange tilfeller bidrar i den daglige oppfølgingen. Helsedirektoratets pårørendeveileder er tydelig på at helse- og omsorgstjenesten skal legge til rette for informasjon, dialog og samarbeid innenfor rammene av reglene om taushetsplikt og samtykke, og vurdere pårørendes behov for opplæring og veiledning. I saker som gjelder ernæringssvikt eller risiko for underernæring, bør dette blant annet bety at pårørende – når pasienten samtykker – får informasjon om pasientens ernæringsmessige utfordringer, hvilke tiltak som er satt inn, hva de selv kan bidra med, og hvem de kan kontakte ved bekymring eller endringer. Dette er særlig viktig i overganger mellom sykehus, hjemmetjeneste, fastlege og sykehjem.
Medisinske kvalitetsregistre samler strukturert informasjon fra behandlingsforløp for pasienter innenfor definerte sykdomsgrupper. Informasjon om utredning, behandling, oppfølging og resultat av behandlingen gir oss kunnskap om uberettiget variasjon i helsetilbudet og kvalitet i helsetjenesten, som grunnlag for kvalitetsforbedring. Funnene i rapporten må ses i lys av at medisinske kvalitetsregistre utformer sine variabler og kvalitetsindikatorer ut fra registerets formål og definerte forbedringsområder. Kvalitetsregistrene har kvalitetsforbedring som hovedformål, og et grunnleggende prinsipp er å begrense datainnsamlingen til det som er nødvendig, særlig fordi mye av rapporteringen er manuell og ressurskrevende. At underernæring vurderes som klinisk relevant uten å være omtalt i årsrapport eller inngå i egne kvalitetsindikatorer, innebærer derfor ikke at temaet er uviktig, men at det ikke er definert som et primært forbedringsmål i det enkelte register. Der ernæring har direkte betydning for behandlingsresultater, inngår det også som variabler eller indikatorer, slik som iblant annet Norsk nyfødtmedisinsk kvalitetsregister, Norsk kvalitetsregister for behandling av spiseforstyrrelser og Norsk hjerneslagregister. Det er primært fagmiljøene som etablerer kvalitetsregistre og som definerer og avgrenser den aktuelle pasientgruppen, samt avklarer hvilke kvalitetsutfordringer man ønsker mer kunnskap om. Basert på dette defineres faglig relevante variabler og kvalitetsindikatorer.
Grunnutdanningen i medisin er regulert gjennom RETHOS, som er styringssystemet for nasjonale retningslinjer i helse- og sosialfagutdanningene. Retningslinjene er forskriftsfestet i Lovdata. RETHOS angir sluttkompetanse, og profesjonsspesialisert kompetanse inngår ikke. For LIS1-utdanningene og for LIS i onkologi og allmennmedisin er ikke ernæring eksplisitt nevnt i læringsmålene, men fremgår som en integrert del av blant annet forebygging.
Kvalitetsindikatorer for ernæring er nå under implementering av de regionale helseforetakene. Jeg har også gitt de regionale helseforetakene i oppdrag å sørge for at alle sykehus har en ernæringsstrategi. De fleste helseforetakene har nå en ernæringsstrategi eller er i prosess med å utarbeide en slik strategi. Ernæringsstrategiene i sykehusene innebærer at alle pasienter skal få vurdert ernæringsstatus og at kvalitetssikret ernæringsbehandling skal inngå som en naturlig del av behandlingsforløpet.
Jeg er opptatt av at kommunene har gode rammer for å sikre systematisk kartlegging, individuell ernæringsplan og oppfølging av pasienter i risiko for underernæring. Regjeringen støtter dette arbeidet blant annet gjennom tydelige nasjonale faglige retningslinjer for forebygging og behandling av underernæring. I tillegg er det etablert nasjonale kvalitetsindikatorer som gir kommunene et viktig verktøy for å følge med på egen praksis, identifisere forbedringsområder og sammenlikne seg med andre. Videre har modellutviklingsprogrammet for klinisk ernæringsfysiolog i tjenestene gitt verdifulle erfaringer. Programmet viser at styrket ernæringsfaglig kompetanse bidrar til mer systematisk ernæringsarbeid og bedre oppfølging av pasienter med risiko for underernæring. Jeg vil også fremheve utviklingen av eldrebarometeret som et viktig supplement til eksisterende kvalitetsindikatorer. Samlet gir disse verktøyene større åpenhet om kvaliteten i tjenestene, bedre støtte til kommunenes lokale forbedringsarbeid og et styrket grunnlag for nasjonal oppfølging og styring.