Spørsmål

Erlend Wiborg (FrP): Mener statsråden at det gir tilstrekkelig forutsigbarhet og vern om eiendomsretten når en utbygger kan kjøpe en tomt som i gjeldende reguleringsplan er avsatt til boligformål, bruke betydelige midler på planarbeid og tilpasninger i dialog med kommunen og offentlige myndigheter, og deretter likevel bli stanset etter klagebehandling, og vil statsråden ta initiativ til å klargjøre eller endre regelverket slik at rettsvirkningene av vedtatte reguleringsplaner styrkes?

Begrunnelse

Jeg er gjort kjent med en sak der flere personer kjøpte en tomt fordi eiendommen allerede var regulert til boligformål i gjeldende sentrumsplan. Dette var en avgjørende forutsetning for kjøpet. Etter kjøpet ble det satt i gang en omfattende prosess i tett dialog med kommunen og øvrige myndigheter. Planene ble justert underveis i tråd med innspill fra blant annet kommune og fylkeskommune, og det ble også gjennomført arkeologiske undersøkelser og andre tilpasninger.
Til tross for dette fikk en nabo medhold i klage hos Statsforvalteren, og prosjektet ble stanset. Dette skal blant annet ha vært begrunnet med at kommunen ikke hadde vurdert «null-utbygging» som alternativ, selv om arealet allerede var regulert til boligformål i gjeldende plan.
Saken reiser et prinsipielt spørsmål om hvor stor rettslig og faktisk verdi en vedtatt reguleringsplan har for dem som innretter seg etter den. Dersom en utbygger ikke kan legge til grunn at en tomt regulert til bolig faktisk kan utvikles til bolig, svekkes både forutsigbarheten, tilliten til plansystemet og vernet om eiendomsretten. Det blir også vanskeligere å få fart på boligbygging dersom vedtatte planer i praksis gir så liten trygghet.
Det bes derfor om statsrådens vurdering av om dagens praksis og regelverk i tilstrekkelig grad ivaretar behovet for forutsigbarhet for grunneiere og utbyggere som innretter seg lojalt etter gjeldende reguleringsplaner.

Svar

Bjørnar Skjæran: Jeg kan ikke ta stilling til den konkrete saken representanten er gjort kjent med. Jeg uttaler med derfor på generelt grunnlag.
Utgangspunktet i norsk rett er at den enkelte har full råderett over sin egen eiendom. Innskrenking av denne råderetten krever et tilstrekkelig rettslig grunnlag. I plan- og bygningsloven kommer dette til uttrykk i plan- og bygningsloven § 21-4 første ledd, som sier at tiltakshaver har rettskrav på å få tillatelse dersom tiltaket en søker tillatelse til er i samsvar med gjeldende reguleringsplan og andre materielle bestemmelser som følger av loven. Denne byggeretten gir forutsigbarhet for en utbygger. På den andre siden står myndighetene i plan- og byggesaker - det vil si kommunene og statsforvalterne - ikke fritt til å gjøre unntak fra slike materielle bestemmelser. En søknad om et tiltak som er i strid med materielle bestemmelser skal derfor avslås.
Statsforvalteren har som klageinstans et særlig ansvar for å behandle byggesaker i tråd med regelverket. Statsforvalterne er nettopp satt til denne oppgaven for å være en rettssikkerhetsgarantist som skal sikre likebehandling og forutsigbarhet for tiltakshavere, naboer og andre berørte.
Videre er det et generelt prinsipp i norsk rett at myndighetene med hjemmel i lov kan treffe vedtak som innebærer innskrenkninger i bruken av arealer uten erstatning til grunneier. Et eksempel er at en kommune vedtar arealplaner med bindende føringer. Hvilke føringer den enkelte arealplan gir beror på en tolkning av planen. Den klare hovedregelen er at kommunen kan vedta slike arealplaner, herunder endre eksisterende arealplaner, uten at grunneier har krav på erstatning.
Eiendomsretten er beskyttet av Grunnloven § 105. Bestemmelsen er fulgt opp gjennom Grunnloven § 113, som sier at myndighetenes inngrep overfor den enkelte må ha hjemmel i lov. Eiers rådighet over sin eiendom går derfor ikke lenger enn lovgivningen til enhver tid tillater, blant annet av hensyn til andre viktige samfunnsinteresser. Jeg mener at Grunnloven og plan- og bygningsloven gir tilstrekkelig forutsigbarhet og vern om eiendomsretten for utbyggere og tiltakshavere.