Spørsmål

Kristoffer Sivertsen (FrP): Vil statsråden gripe inn og omgjøre vedtaket Statsforvalteren, og sikre at eiendomshaver får bygge erstatningsbolig?

Begrunnelse

Statsforvalteren i Vestland omgjør Stavanger kommunes vedtak datert 17.01.2025, referanse 24/07846-10 om dispensasjon, og avslår søknaden etter klage fra Statsforvalteren i Rogaland.

Stavanger kommune ga dispensasjon og tillatelse til erstatningsbolig etter at staten krevde riving av bolig for å bygge sykkelstam langs E39. Likevel blandet Statsforvalteren seg gjennom klage, i enda en sak, og nekter erstatningbolig. Bygget ble revet før klagefristen gikk ut og eier således satt sjakk matt av staten. Noe som etter spørsmålsstillers vurdering er en totalt urimelig behandling som gjør at folk flest mister tilliten til hvordan staten oppfører seg i møte med innbyggerne og grunnleggende privat eiendomsrett.

Svar

Bjørnar Skjæran: Regjeringen legger stor vekt på lokaldemokrati og kommunenes handlingsrom. Som planmyndighet har kommunene stor frihet til å styre egen arealutvikling, så fremt de holder seg innenfor overordnede rammer og ivaretar nasjonale og regionale interesser. Kommunestyret vedtar arealplaner etter grundige prosesser. Dette sikrer rettssikkerhet gjennom åpenhet og aktiv medvirkning fra innbyggerne.
Jeg kjenner ikke alle detaljene i saken fra Stavanger kommune, men Statsforvalteren i Vestland har opplyst at saken gjelder dispensasjon for oppføring av bolig nummer to (våningshus) på en gård. Tidligere våningshus ble revet våren 2020 i forbindelse med oppgradering av sykkelstamveien langs E39. I 2019 ble det søkt om dispensasjon for oppføring av erstatningsbolig på fulldyrka jord. Kommunen ga dispensasjon, men Fylkesmannen i Hordaland omgjorde vedtaket etter klage fra Fylkesmannen i Rogaland. Nåværende eier overtok eiendommen i 2021, og søkte om oppføring av erstatningsbolig på et areal som er registrert som innmarksbeite. Kommunen ga dispensasjon, men Statsforvalteren i Rogaland klaget på kommunens avgjørelse. Saken ble derfor sendt til Statsforvalteren i Vestland for klagesaksbehandling.

Statsforvalteren la blant annet vekt på at det ikke var drift på gården og at landbrukseiendommens ressursgrunnlag heller ikke var tilstrekkelig stort til at det var behov for to boliger på eiendommen. Statsforvalteren konkluderte med at de rettslige vilkårene for dispensasjon ikke var oppfylt, og kommunen hadde derfor ikke anledning til å innvilge dispensasjon.

Statsforvalteren har fattet et endelig vedtak i klagesaken. Dette vedtaket kan ikke omgjøres med mindre man kommer til at det foreligger feil i saken som tilsier at vedtaket er ugyldig. Dispensasjonsvurderingen som er gjort av statsforvalteren er basert på rettslige vurderinger, som vi etter en foreløpig gjennomgang ikke kan se at er beheftet med feil.

Dersom kommunen ønsker å åpne for dette tiltaket, må derfor arealbruken endres gjennom en planendring. Kommunen kan for eksempel legge til rette for spredt bebyggelse i LNFR- området.

Jeg har imidlertid stor forståelse for at resultatet i denne saken kan fremstå som urimelig. Slik regelverket er i dag har jeg ikke rettslig handlingsrom til å gripe inn i saken. Jeg vil derfor se nærmere på muligheten for å endre regelverket for å øke handlingsrommet for gjenoppføring av boliger som av ulike årsaker må rives.