Spørsmål

Joel Ystebø (KrF): Mener statsråden at forestillinger som inneholder nakenhet er et akseptabelt og ønsket innslag i Den kulturelle skolesekken for barn i grunnskolen?

Begrunnelse

I en Dagen-sak er det nylig kommet frem opplysninger om at elever i både barneskole og ungdomsskole gjennom Den kulturelle skolesekken (DKS) har blitt tatt med på en danseforestilling som inneholder nakenhet, uten at verken skolene, foreldrene eller elevene på forhånd var informert om dette. Ifølge rektorer har skolene ikke hatt kjennskap til innslaget av nakenhet, og foreldre har dermed heller ikke hatt mulighet til å forberede barna eller vurdere fritak.

Forestillingen det gjelder er godkjent i DKS-systemet for elever helt ned til 3. trinn, samtidig som DKS selv i etterkant har erkjent at informasjonen om innholdet ikke var tydelig nok. DKS er en del av skolehverdagen for mange elever, og ordningen gjennomføres i stor grad i skoletiden og uten krav om forhåndssamtykke fra foreldre.

Når staten formidler kunst- og kulturopplevelser til barn gjennom skolen, reiser dette viktige spørsmål om grenser, alderstilpasning og foreldrerett, særlig der innholdet kan oppleves som intimt eller krenkende for enkelte barn.

Svar

Lubna Boby Jaffery: Jeg vil innledningsvis understreke at Den kulturelle skolesekken (DKS) er en nasjonal ordning som skal sikre alle elever tilgang til et bredt spekter av profesjonell kunst og kultur av høy kvalitet. Dette er forankret i de nasjonale målene for DKS, som er besluttet av Stortinget, og hvor det blant annet fremgår at elevene skal møte et mangfold av kunstneriske uttrykk, som utfordrer og engasjerer, og som gir rom for refleksjon og opplevelse. Kvalitetssikring i DKS innebærer først og fremst at innholdet som tilbys elevene blir nøye vurdert. Produksjonene velges ut på bakgrunn av kunstnerisk kvalitet, formidlingsevne og relevans for målgruppen, og vurderes opp mot nasjonale mål og lokale kriterier.
Det er helt grunnleggende i norsk kunst- og kulturpolitikk at det er armlengdes avstand mellom politiske myndigheter og kunstneriske vurderinger. Jeg legger meg derfor ikke opp i hvilke kunstneriske virkemidler, estetiske uttrykk eller tematisk innhold som benyttes i enkeltproduksjoner – enten det gjelder dans, teater eller andre kunstformer. Det gjelder også i tilfeller hvor uttrykket kan oppleves som uvant, utfordrende eller for noen – ubehagelig. Alternativet, hvor jeg som statsråd skulle begynne å godkjenne eller sensurere enkeltuttrykk, ville etter mitt syn verken styrke kunstens kvalitet eller ytringsrom.
Spørsmålet om nakenhet i kunst kan vanskelig besvares med et enkelt ja eller nei. Nakenhet har til alle tider vært en del av kunsthistorien og inngår i mange ulike kunstneriske sammenhenger, med svært forskjellig formål og uttrykk. I vurderingen av hva som er egnet for barn og unge, vil det derfor alltid måtte gjøres konkrete faglige og kunstneriske vurderinger. Disse vurderingene ligger – i tråd med armlengdeprinsippet – til kunstfaglige miljøer, og ikke til politisk ledelse.
Det er en viktig del av skolens danningsoppdrag at elever ikke bare møter det de allerede kjenner seg igjen i, men også får erfaring med kunst og kultur som krever tolkning, ettertanke og samtale. Derfor gjøres det et grundig arbeid i DKS-administrasjonene lokalt med planlegging, forberedelse og informasjon til skolene. Jeg er samtidig opptatt av at DKS skal ha høy tillit hos elever, foreldre og skoler. Det forutsetter blant annet god dialog, åpenhet om innhold og en bevissthet om målgruppenes ulike forutsetninger. Jeg har tillit til at de ansvarlige kunst- og kulturfaglige produsentene i DKS ivaretar sitt ansvar innenfor rammene som er trukket opp i nasjonal politikk.