Spørsmål

Liv Gustavsen (FrP): Hvordan mener barne- og familieministeren at det er riktig at familier som selv ber om hjelp til barn med alvorlig spisevegring og spiseforstyrrelser, opplever at saken raskt håndteres av barnevernet og ender med institusjonsplassering, fremfor at familien får nødvendig helse- og familieoppfølging i hjemmet?»

Begrunnelse

Flere familier forteller om en svært krevende situasjon der de ber det offentlige om hjelp fordi barnet utvikler alvorlig spisevegring eller spiseforstyrrelse, men hvor de opplever at saken raskt blir håndtert som en barnevernssak fremfor en helsesak.

Dette gjelder barn helt ned i 12-årsalderen, hvor foreldrene selv har bedt om støtte fordi de ikke klarer å håndtere situasjonen alene. I stedet for tidlig og spesialisert helsehjelp til barnet og familien samlet, opplever enkelte at barnet blir plassert i institusjon under Bufdir.

Samtidig står mange barn og unge med spiseforstyrrelser i lange køer for behandling. Rådgivning om spiseforstyrrelser (ROS) opplyser at rundt 300 personer står på venteliste for hjelp, med ventetid på 3–4 måneder.

Dette reiser spørsmål om grensene mellom helsevesenets ansvar og barnevernets rolle, og om familier som ber om hjelp faktisk møtes med riktig type støtte. Mange foreldre opplever frykt for å be om hjelp dersom konsekvensen kan bli at barnet flyttes ut av hjemmet, fremfor at familien får nødvendig behandling og oppfølging sammen.

Svar

Lene Vågslid: Spiseforstyrrelser er en av de mest alvorlige psykiske lidelsene hos unge. Sykdommen er kompleks og med sammensatte årsaker. Sykehusene opplevde en sterk vekst i henvisninger til utredning og behandling for spiseforstyrrelser under og etter pandemien, mens nyere data viser at antallet har gått noe ned. Selv om det er relativt få pasienter med spiseforstyrrelser i behandling, har de som trenger helsehjelp, et stort behandlingsbehov, med oppfølging og behandling ofte over lang tid. Spiseforstyrrelser gir belastninger ikke bare for den unge selv, men også for familien.
Unge som utvikler en alvorlig spiseforstyrrelse, bør raskt få utredning og behandling i spesialisthelsetjenesten. Gjennomsnittlig ventetid for psykisk helsevern for barn og unge har gått ned de siste årene og var i 2025 på 41 dager. Barn og unge som henvises for de mest alvorlige tilstandene, som spiseforstyrrelser, skal prioriteres. Den gjennomsnittlige ventetiden for disse er lavere og lå i perioden 2019-2024 på en median på 25 dager.
Behandlingen for spiseforstyrrelser gis som hovedregel som dagbehandling, hjemmesykehus eller poliklinisk oppfølging, slik at pasienten kan bo hjemme. Dette gir rom for familiebasert behandling. Den nasjonale faglige retningslinjen for spiseforstyrrelser anbefaler dette som metode og førstevalg, bl.a. for at foreldrenes kompetanse til å hjelpe barnet sitt med å overvinne sykdommen kan styrkes. Barn skal ikke legges inn på sykehus dersom det kan unngås. Døgnbehandling kan tilbys når andre alternativer ikke er tilstrekkelige. De regionale helseforetakene har fått i oppdrag å følge opp egne framskrivninger og regionale planer for økt døgnkapasitet, også for spiseforstyrrelser. Det forventes at de benytter og utvider avtaler med ideelle og private aktører, slik at den samlede kapasiteten utnyttes best mulig.
Et opphold på en barnevernsinstitusjon kan være begrunnet i at barnet har et særlig behov for hjelp på grunn av sin omsorgssituasjon, eller at barnet utsetter sin utvikling for alvorlig fare. Dersom det foreligger forhold som kan begrunne tiltak etter barnevernsloven, skal barnevernstjenesten undersøke barnets helhetlige omsorgssituasjon og behov. Det er denne undersøkelsen som skal ligge til grunn for barnevernstjenestens vurdering av om barnets beste tilsier flytting ut av hjemmet. Barnevernsloven slår fast at tiltak for å sikre barns omsorg, beskyttelse og trygge oppvekst ikke skal være mer omfattende enn nødvendig.
Institusjonsplassering eller andre av barnevernets tilbud skal ikke være et alternativ til helsehjelp. Men en del barn har behov for hjelp både fra barnevernet og fra helsetjenesten. Det betyr at vi også finner barn i barnevernet med store behov for helsehjelp. Det har derfor over lang tid vært en høyt prioritert oppgave å gjøre nødvendig helsehjelp lettere tilgjengelig for barn i barnevernet. Nasjonalt forløp – barnevern er et viktig virkemiddel i dette arbeidet. Forløpet klargjør ansvar og samarbeid mellom barnevernet, primærhelsetjenesten, tannhelsetjenesten og spesialisthelsetjenestene og skal gjøre det enkelt å koble på helsetjenestene for vurdering av behov for helsehjelp for alle barn i barnevernet. Forløpet legger til rette for at barn som bor hjemme i en familie, og som trenger hjelp fra både barnevernet og helsetjenesten, kan få samtidig hjelp fra begge sektorer.
I noen tilfeller vil barnet ha en omsorgssituasjon som tilsier at barnet ikke lenger kan bo hjemme. Dette kan det være ulike grunner til, også at sykdom hos barnet gjør omsorgsoppgaven svært krevende. I slike situasjoner vil det alltid være den anbefalte løsningen at hjemmet får tilstrekkelig støtte til at barnet fortsatt kan bo hjemme. Vi må likevel erkjenne at dette ikke alltid er mulig. Da må barnevernet stille opp, ofte med en institusjonsplass. I slike tilfeller er det avgjørende at barnet får den helsehjelpen som trengs. Bedre tilgang til helsehjelp for barn på barnevernsinstitusjon gjennom helseteam er derfor en av hovedpilarene for den nye innretningen av barnevernsinstitusjonene som ble beskrevet i Prop. 83 L (2024-2025). Regjeringen har i oppfølgingen av dette prioritert 56 mill. kroner i årets budsjett til helseteam for landets barnevernsinstitusjoner. Teamene skal gi helsehjelp til barn som har behov for det, og veilede de ansatte om hvordan de best kan ta vare på barn med store helsebehov, slik at barnets samlede behov for omsorg og helsehjelp ivaretas på en god måte.