Spørsmål

Harry Valderhaug (KrF): Hvordan vil statsråden sikre at vilkåret «særlig stor belastning fra reiselivet» blir definert og praktisert av kommunene og departementet i tråd med Stortingets forutsetning om at besøksbidrag bare skal kunne innføres i et begrenset antall områder med særskilte utfordringer?

Begrunnelse

Stortinget vedtok i juni 2025 en ordning med besøksbidrag som gir kommuner i områder med «særlig stor belastning fra reiselivet» mulighet til å innføre besøksbidrag. Flertallet for vedtaket ble etablert gjennom en tydeligere innstramming i hjemmelen enn det regjeringen opprinnelig foreslo, blant annet gjennom kriteriet om «særlig stor belastning» og krav om godkjent plan.

I lovens formålsbestemmelse heter det at «Lovens formål er å bidra til å finansiere reiselivsrelaterte fellesgoder gjennom besøksbidrag i form av avgift i områder med særlig stor belastning fra reiselivet». Ordlyden forutsetter etter mitt syn en reell og snever avgrensning. «Særlig stor belastning» må innebære noe mer enn ordinære utfordringer knyttet til reiseliv eller generell høy aktivitet.

Under Stortingets behandling uttalte næringskomiteens daværende leder Erling Sande fra Senterpartiet at det «dreier seg bare om en håndfull kommuner eller områder som har disse særskilte utfordringene». Dette var en sentral del av begrunnelsen for flertallets støtte til ordningen.

I svar på skriftlig spørsmål fra Bengt Rune Strifeldt (Dok. 15:609 (2025–2026)) uttalte statsråden at «Kommunene er utålmodige med å komme i gang». Det skaper usikkerhet om hvor strengt vilkåret faktisk vil bli praktisert ved behandling av kommunale planer og søknader.

Svar

Cecilie Myrseth: Lov om besøksbidrag ble vedtatt av Stortinget i juni 2025 og trer i kraft 1. juli 2026.
Loven gir kommuner med særlig stor belasting fra reiselivet mulighet til å innføre en overnattingsavgift, slik at de besøkende er med på å betale for fellesgodene de benytter seg av. Kommuner som ønsker å innføre besøksbidrag må lage en plan for hvordan inntektene skal brukes og utarbeide lokale forskrifter. Loven innholder i tillegg en hjemmel som gir Kongen mulighet til å innføre en avgift fra cruisevirksomhet, og en hjemmel som gir Kongen mulighet til å innføre en ordning med besøksbidrag for Longyearbyen. Begge deler jobber regjeringen nå med å følge opp.

Stortinget gjorde under sin lovbehandling flere endringer i departementets opprinnelige forslag. For dette spørsmålet er særlig tre endringer relevante å nevne. Formålsparagrafen ble innsnevret til å kun gjelde «områder med særlig stor belastning fra reiselivet». Vilkåret innebærer at det vil være kommuner som ikke har mulighet til å innføre overnattingsavgiften. Videre ble det innført flere krav til innholdet i kommunens plan for bruken av inntektene fra overnattingsavgiften, blant annet at planen skal inneholde en begrunnelse for hvorfor innføringen av avgiften og bruken av inntektene er i tråd med lovens formål. Stortinget besluttet også at planen må godkjennes av departementet før avgiften kan tre i kraft.

Jeg er opptatt av at loven skal praktiseres i tråd med Stortingets lovvedtak. Kommunens begrunnelse for at vilkåret om «særlig stor belastning fra reiselivet» er oppfylt, må være saklig og basert på dokumenterte forhold. Belastningen som oppstår som følge av mange besøkende, er ofte stedsspesifikk og kan vise seg på ulike måter, for eksempel gjennom slitasje på natur og press på infrastruktur.

Departementet gir med andre ord ingen forhåndsgodkjenning. Når loven trer i kraft 1. juli, kan kommunene begynne å sende sine planer til departementet for godkjenning. Departementet vil deretter vurdere hver enkelt plan på selvstendig grunnlag og godkjenne dersom planen oppfyller lovens vilkår.

Vi er avhengig av tillit og samarbeid mellom lokalbefolkning, reiselivsbedrifter og de besøkende. Besøksbidrag kan bidra til nettopp dette og gir kommuner et nytt frivillig verktøy.