Spørsmål

Lars Haltbrekken (SV): Kan ministeren redegjøre for hva som gjøres for å sikre at dagens forvaltningen av fiskeressursene bidrar til at nedgangen i bestandene kan stanses og kan ministeren legge fram en plan som langsiktig vil oppfylle Fiskeridirektoratets oppdrag om bærekraftig forvaltning, og også planmessig peker frem mot en bestandsoppbygging tilbake til 2014 nivå?

Begrunnelse

Fiskeridirektoratets samfunnsoppdrag er som følger:

«Fiskeridirektoratet skal fremme verdiskapende næringsaktivitet gjennom bærekraftig forvaltning av marine ressurser og marint miljø.»

Grunnstenen i dette oppdraget er altså at Fiskeridirektoratet bærer ansvaret for «bærekraftig forvaltning av marine ressurser». For uten fisk i havet blir det heller ingen verdiskapende næringsaktivitet.

I vinter ble det kjent at fiskebestandene i norske havområder i løpet av de siste 12 årene har gått tilbake med rundt 50%.
17 millioner tonn fisk er borte.
Dette er nasjonens arvesølv som nå forsvinner. Fisken har holdt liv i befolkningen og industrien i årtusener.

Selv om bestandene opplever naturlige svingninger over årene, og det er flere andre faktorer enn fiske som påvirker fiskemengdene i havet, så er det kun ved å regulere fiskekvotene at Fiskeridirektoratet kan ivareta sitt oppdrag og sikre en bærekraftige forvaltning av de marine ressursene.
Når bestandene år etter år går ned, så må Fiskeridirektoratet kraftig redusere kvotene, ellers overfisker man i forhold til hva bestandene kan tåle.
Ved overfiske sager man av den grenen man sitter på.
Tydeligvis har man ikke redusert kvotene nok de siste 12 årene, og resultatet har blitt en 50% bestandsnedgangen.
Og det er Fiskeridirektoratet alene som har både ansvaret, og midlene, for å regulere fiskekvotene for å oppnå en «bærekraftig forvaltning».
Men man har ikke oppnådd en bærekraftig forvaltning.

Det er kjent fra tidligere eksempler med overfiske, som sild i Norge og torsk i Newfoundland, at en bestandsoppbygging etter overfiske krever 10-årsvis med innstramminger i fiskekvotene.
For, fortsetter man dagens mislykkede forvaltning med overfiske slik de siste 12 årene, så står Norge ganske snart stå uten fisk i havet, uten mat til befolkningen, uten næringsaktivitet langs kysten og uten eksportindustri.
Dagens kvotenivå er beviselig feilslått politikk og er på ingen måte bærekraftig. Dette er alvorlig.

Svar

Marianne Sivertsen Næss: Jeg deler representantens grunnleggende utgangspunkt om at bærekraftig forvaltning av fiskeressursene er en forutsetning for både verdiskapning, bosetting og sysselsetting på sjø og land.

Det er behov for å nyansere fremstillingen av ansvarsforholdet i fiskeriforvaltningen.
Det er Stortinget som fastsetter de overordnede rammene gjennom lover og politiske føringer. Jeg har det konstitusjonelle og politiske hovedansvaret for fiskeriforvaltningen, inkludert kvotefastsettelse og utarbeidelse av regelverk.

Fiskeridirektoratets samfunnsoppdrag er å fremme verdiskapende næringsaktivitet gjennom bærekraftig forvaltning av marine ressurser og marint miljø. Fiskeridirektoratet har det operasjonelle ansvaret for å gjennomføre og følge opp departementets føringer. Dette inkluderer reguleringer, kontroll og tilsyn.

Utviklingen i bestandene må ses i lys av flere forhold. Havforskningsinstituttets ressursoversikter viser at den samlede nedgangen siden rundt 2013 særlig skyldes svak rekruttering til store og viktige bestander som makrell og nordøstarktisk torsk. Disse bestandene var på et historisk høyt nivå rundt 2013, men er, som andre bestander, gjenstand for naturlige svingninger. Rekruttering er bestemt av biologiske og oseanografiske forhold og kan ikke reguleres av forvaltningen, ut over å sørge for at gytebestanden er tilstrekkelig stor. Svak rekruttering på tvers av flere bestander er derimot et tegn på et økosystem i endring. Slike endringer kan komme av blant annet sammenfallende naturlige svingninger og klimaendringer. Rapporten fra Havforskningsinstituttet som representanten viser til, peker også på at tilgangen til dyreplankton, som er mat til fisken, er lavere enn normalt. Dette er biologiske faktorer som naturligvis påvirker fiskebestandene og også er påvirket av klimaendringene.

90 prosent av fiskeressursene vi høster av, deler vi og forvalter sammen med andre land – det forutsetter samarbeid. Avtalene som inngås, er et resultat av forhandlinger hvor flere interesser må ivaretas og hensyn balanseres. Marin forskning og bærekraftig forvaltning prioriteres høyt, men noen ganger blir kvotene likevel fastsatt høyere enn kvoterådet. Dette betyr ikke automatisk at kvotefastsettelsen ikke er bærekraftig. Dette avhenger blant annet av bestandssituasjon og kvotenivå. Bærekraftig forvaltning innebærer ikke nødvendigvis at man søker å gjenskape bestemte historiske nivåer som kan ha vært påvirket av særlige naturgitte forhold.

Kvotene fastsettes i stor grad i tråd med vitenskapelige råd, og mange bestander høstes innenfor bærekraftige rammer. Rådene er utarbeidet av Det internasjonale rådet for havforskning (ICES) og Havforskningsinstituttet, og i samarbeid med andre institusjoner. I enkelte tilfeller har kvotene blitt fastsatt over rådene, blant annet i situasjoner der økosystemene er i endring og som et resultat av forhandlinger med andre land.

For mange bestander er det utarbeidet forvaltningsregler som verktøy i kvotefastsettelsen. Disse reglene skal bidra til et stabilt langtidsutbytte, og inneholder i de fleste tilfeller et stabiliseringselement i form av grenser for prosentvis endring av kvoten fra år til år. Reglene er testet og funnet å være innenfor føre var-prinsippet av ICES, og skal revideres jevnlig.

For nordøstarktisk torsk har Norge og Russland fulgt forvaltningsregelen i mange av årene i perioden 2010–2026. Det gjennomsnittlige avviket mellom kvote og råd i denne perioden er 3 prosent. Kvoten på torsk i 2013 og 2014 var på et historisk høyt nivå. Kvoten på torsk for 2026 er marginalt høyere enn kvoterådet, men likevel på et nivå som skal bidra til gjenoppbygging av bestanden, og prognosene tilsier at vi kan forvente en liten økning av kvoten allerede i 2027.

Manglende enighet om fordeling mellom kyststatene, særlig for pelagiske bestander som makrell, kolmule og norsk vårgytende sild, har bidratt til et samlet høyt fiskepress. Regjeringen prioriterer derfor arbeidet med å få på plass omforente avtaler som sikrer at den samlede beskatningen er i tråd med langsiktig bærekraft. Det er viktig i denne sammenheng å nevne at vi har fått på plass avtaler som har bidratt til å ta ned fiskepresset på flere av de pelagiske bestandene. Det er samtidig slik at fiske på delte bestander også skjer i farvann utenfor norsk jurisdiksjon. Alle internasjonale forhandlingsprosesser og arbeid for å oppnå avtaler blir grundig beskrevet og informert om i årets melding til Stortinget.

Avslutningsvis vil jeg understreke at regulering av fiskekvoter er et av de viktigste virkemidlene i et bærekraftperspektiv, men ikke det eneste. Også tekniske reguleringstiltak og kontroll er viktige elementer i bærekraftig fiskeriforvaltning, og dette er også en betydelig faktor i samarbeidet med andre land.

Regjeringen legger stor vekt på å videreføre en kunnskapsbasert og bærekraftig forvaltning. Dette innebærer å følge opp vitenskapelige råd, videreutvikle økosystembasert forvaltning, styrke internasjonalt samarbeid og kontinuerlig forbedre forvaltningsregimene. Samlet sett er dette de viktigste virkemidlene for å sikre at fiskeressursene forvaltes på en måte som både stanser nedgang i bestander og legger grunnlag for langsiktig bærekraft og verdiskaping.