Spørsmål

Tone Wilhelmsen Trøen (H): Mener statsråden at dagens regelverk gir en tilfredsstillende håndtering av tilfeller der en boligeier rammes av gradvis erosjon og masseutglidning som oppstår på en annen grunneiers eiendom, men hvor verken kommunen, grunneieren, naturskadeordningene eller forsikringssystemet har et klart ansvar for forebyggende tiltak, og vil regjeringen vurdere lovendringer for å tette et slikt ansvarsvakuum?

Begrunnelse

En sak fra Eidsvoll illustrerer en problemstilling som kan ha betydning langt utover den konkrete saken. En boligeier opplever at en bratt skråning i direkte tilknytning til boligen gradvis eroderer og glir ut. Faglige undersøkelser fra Norges Geotekniske Institutt (NGI) konkluderer med at årsaken sannsynligvis er naturlig erosjon. Utglidningen skjer på naboeiendom eid av Bane NOR, mens boligen ligger få meter fra skråningskanten. Situasjonen medfører betydelig risiko for skade på både garasje og bolig. Samtidig er det ikke tale om et akutt ras, men en gradvis utvikling over tid. Dermed omfattes saken i begrenset grad av eksisterende naturskade- og forsikringsordninger, som i stor grad er innrettet mot skader som allerede har inntruffet. Kommunen har brukt betydelige ressurser på undersøkelser, koordinering og oppfølging, men har etter gjeldende regelverk ingen plikt til å finansiere eller gjennomføre sikringstiltak. Samtidig kan ikke Bane NOR pålegges å utføre tiltak på egen grunn, selv om erosjonen skjer der. Resultatet er at boligeieren i praksis blir sittende alene med risikoen og de potensielt svært store kostnadene. Saken avdekker et mulig ansvarsvakuum i møtet mellom plan- og bygningsloven, naturskaderegelverket, grunneieransvaret og forsikringsordningene. Dersom ingen aktører har et klart ansvar for å forebygge skader før de oppstår, kan konsekvensen bli at privatpersoner må bære byrdene av naturhendelser de verken har forårsaket eller kan påvirke. Det er derfor grunn til å spørre om dagens regelverk gir tilstrekkelig beskyttelse for innbyggere som rammes av gradvis naturfareutvikling, og om det er behov for å tydeliggjøre ansvar og virkemidler før alvorlige skader oppstår.

Svar

Bjørnar Skjæran: Problemstillingen som stortingsrepresentanten tar opp er dessverre ikke ukjent. Det finnes flere virkemidler som henholdsvis skal forebygge mot at det oppstår skade som følge av naturfare, og håndtere konsekvensene dersom skade oppstår. Virkemidlene administreres av forskjellige myndigheter.
Jeg er ansvarlig for virkemidlene i plan- og bygningsloven. Reglene gjelder først og fremst der en grunneier ønsker å utnytte eiendommen. Regelverket stiller da krav om at tiltak bare kan gjennomføres dersom det foreligger tilstrekkelig sikkerhet mot naturfare. Det skal også sikres at et nytt tiltak ikke medfører fare for skade på annen eiendom. For eksempel skal det være sikret forsvarlig avledning av overvann. Loven gir derimot ikke kommunene en generell adgang til å pålegge gjennomføring av forebyggende sikringstiltak. En slik adgang ville kunne ramme svært skjevt, og medføre at uventede og store kostnader faller på tilfeldige grunneiere. Regelverket skal altså også beskytte grunneiere mor at en eiendom som brukes lovlig, kan pålegges nye kostnader eller ulemper. Dette gjelder også der det oppstår nye farer fra eiendommen, for eksempel som følge av endrede naturforhold.
Jeg er enig i at det kan oppfattes som urimelig at eieren av en eiendom som utsettes for skade fra andre eiendommer, selv må sikre seg. Samtidig er det som sagt vanskelig å se for seg en generell adgang til å pålegge naboen å gjennomføre og bekoste sikringstiltak. I slike tilfeller er det heller naboloven eller forsikringer som er aktuelle virkemidler. Jeg vil også vise til at regjeringen har sendt til Stortinget et lovforslag om overvannsgebyr. Dette skal gjøre de samlede utgiftene for innbyggerne lavere enn med dagens gebyrordning, og samtidig sette kommunene bedre i stand til å forebygge mot konsekvensene av økt nedbør.