Spørsmål

Trond Helleland (H): Kan statsråden redegjøre for om midlene under kap. 1420 Miljødirektoratet (post 30 og post 32) gir handlingsrom til større erverv og restaurering av tidligere industriområder i størrelsesorden flere hundre millioner kroner, som Gullaughalvøya i Lier kommune, og i hvilken grad kommunale arealplaner kan ivareta grønnstruktur og allmenn tilgjengelighet som alternativ til statlig erverv?

Begrunnelse

I den lokale debatten om mulig statlig erverv og vern av Gullaughalvøya i Lier kommune vises det til disse budsjettpostene som grunnlag for å hevde at det foreligger et økonomisk handlingsrom for større enkeltprosjekter. Saken gjelder et mulig prosjekt i denne størrelsesorden, inkludert erverv og restaurering av et tidligere industriområde. Det er imidlertid reist spørsmål om hvor stor andel av midlene som faktisk er tilgjengelig for nye landbaserte vernetiltak og større enkelterverv i denne størrelsesorden, gitt at midlene fordeles mellom flere nasjonale formål.

Svar

Andreas Bjelland Eriksen: Jeg vil først svare på den delen av spørsmålet som knytter seg til de to ordningene som det vises til i spørsmålet, og deretter vil jeg svare på hvordan kommunale arealplaner kan ivareta grønne områder for allmenheten.

Statlig sikring av friluftslivsområder
Ordningen statlig sikring av friluftslivsområder, som ligger på kap. 1420 post 30, gir midler til kommuner og interkommunale friluftsråd til å kjøpe opp privat areal, slik at dette blir friluftslivsområder for allmennheten. Områder kan også sikres ved at det inngås varige avtaler med grunneier om at områdene kan brukes og tilrettelegges for allmennhetens friluftsliv (mot en økonomisk kompensasjon). Videre kan kommunale områder få status som statlig sikret friluftslivsområde ved vederlagsfri omgjøring, der kommunene søker om at arealer som kommunene allerede eier blir statlig sikrede friluftslivsområder.

Når et område blir statlig sikret friluftslivsområde kan det ikke omdisponeres uten samtykke fra staten v/Miljødirektoratet. Statlig sikring av friluftslivsområder innebærer dermed også en form for varig ivaretakelse av områdene. I tillegg kan det søkes om midler til tilrettelegging av de statlig sikrede friluftslivsområdene over en egen tilskuddsordning under Klima- og miljødepartementet.

De fleste områdene som sikres gjennom ordningen er mindre områder, som regel mellom 10 og 100 dekar, selv om enkelte områder er betydelig større. Det sikres i hovedsak områder som kan brukes til friluftsliv uten større tilrettelegging eller bearbeiding. I noen områder er det behov for noe større arbeider før områdene kan brukes til friluftsliv, som for eksempel tidligere forsvarseiendommer og tidligere jernbanetraseer som omgjøres til turveier. I slike tilfeller er det imidlertid flere som bidrar økonomisk, ikke minst tidligere eier av anlegget.

Det er derimot ingen praksis på denne ordningen å bruke midler til erverv og større oppryddinger og transformeringer av tidligere industriområder. I tillegg til at dette vil være en uforholdsmessig stor kostnad, som vil gå på bekostning av andre sikringssaker, er det heller ikke mulig å gjøre slike arbeider med den økonomiske rammen på ordningen, som er 23,1 mill. kroner i 2026.

Vern av naturområder
Midlene til vern av naturområder ligger på kap. 1420 post 32, og dekker utgifter til vern på land og marint vern. Posten har i 2026 en bevilgning på 380,2 mill. kroner. Nesten alt er satt av til skogvern og store deler av midlene går til erstatning til skogeierne. I tillegg ble det i Stortingets budsjettforlik høsten 2025 bevilget 1 milliard kroner ekstra til skogvern, hvorav ca. 900 millioner kroner er overført til skogvern i 2026.

Områder som blir vernet etter naturmangfoldloven skal bidra til bevaring av naturmangfold og må i utgangspunktet ha en verneverdi. For naturreservater er det også hjemmel til å verne et område dersom det ved fri utvikling eller aktive gjenopprettingstiltak kan få verneverdier. Slike verneverdier er truet, sjelden eller sårbar natur, at området representerer en bestemt type natur, på annen måte har særlig betydning for biologisk mangfold, utgjør en spesiell geologisk forekomst, eller har særskilt naturvitenskapelig verdi.

Hva som skal til for å oppfylle disse kravene vurderes i hvert enkelt tilfelle, men i utgangspunktet virker det svært lite sannsynlig at et tidligere industriområde, der større erverv og restaurering fort vil komme opp i størrelsesorden flere hundre millioner kroner, vil kunne bli vernet som naturreservat. Det er strenge kvalitetskrav til verneverdiene for å komme med i det frivillige skogvernet.

De andre verneprosessene som pågår er marint vern og bevaring av verdifulle, mindre områder i lavlandet (også kalt supplerende vern), og disse er enda mindre aktuelle når det gjelder transformering av industriområder. Midlene som blir avsatt årlig til å verne andre økosystemer enn skog, er akkurat nok til å dekke forventede utbetalinger av erstatninger for allerede vernede områder.
Kommunale arealplaner
Kommunene har svært gode muligheter til å selv ivareta grøntområder gjennom kommuneplanens arealdel og gjennom reguleringsplaner. Gjennom kommuneplanens arealdel og reguleringsplaner, kan kommunene selv styre bruken av arealene i egen kommune. Ved å sette av områder til LNF-område eller til for eksempel friluftslivsområde, grønnstruktur eller friområde, der kommunene også kan fastsette nærmere bestemmelser for områdene, kan kommunene selv ivareta områder for friluftsliv og naturmangfold. Med en slik arealavsetning kan ikke områdene omdisponeres uten at kommunen selv fatter vedtak om det, enten gjennom dispensasjon eller gjennom å endre eller oppheve gjeldende arealplan.

Med statlig sikring av friluftslivsområder eller statlig vern, er denne myndigheten flyttet til staten, og omdisponering kan da kun skje etter statlig vedtak eller samtykke.