Spørsmål

Bjørnar Moxnes (R): Hvordan mener statsråden at forvaltningsloven faktisk får gjennomslag i Statens pensjonskasses behandling av veteransaker, når gjennomgang av et større antall saker indikerer at SPK i praksis anvender en forsikringslignende parts-, bevis- og årsakslogikk, og hvordan er dette forenlig med HR-2009-2055-A avsnitt 31, hvor Høyesterett presiserer at også statens utøvelse av privat autonomi er underlagt offentligrettslige skranker for kompetanse, saksbehandling og innhold?

Begrunnelse

I Dokument nr. 15:2556 svarte statsråden at Statens pensjonskasse (SPK), når kravet springer ut av spesialreglene for forsvarsansatte som har tjenestegjort i internasjonale operasjoner, opptrer som forvaltningsorgan og er bundet av forvaltningsloven.
Spørsmålet gjelder derfor ikke lenger den formelle klassifiseringen alene, men om forvaltningsloven faktisk får gjennomslag i SPKs praktiske saksbehandling. Dersom forvaltningsloven gjelder i veteransaker, må det kunne identifiseres en reell forskjell mellom SPKs behandling av veteransaker og ordinær privatrettslig forsikringsbehandling.
Gjennomgang av et større antall saker indikerer at SPK i praksis foretar selvstendige årsaks- og bevisvurderinger løsrevet fra NAVs yrkesskadevedtak, anvender forsikringsrettslig partslogikk, og bruker sensitive helseopplysninger til å bestride tjenestesammenheng. Dette reiser spørsmål om forvaltningsloven og Stortingets forutsetninger for veteranvernet bare gjelder formelt, mens SPKs faktiske saksbehandling i praksis fremstår som forsikringslignende.
Problemstillingen forsterkes av HR-2009-2055-A avsnitt 31, hvor Høyesterett presiserer at også statens private autonomi er underlagt offentligrettslige skranker for kompetanse, saksbehandling og innhold. Dersom SPK bygger på en forsikringslignende vurderingsmodell, må det derfor avklares hvordan disse skrankene faktisk ivaretas.
Det bes derfor redegjort konkret for hvordan SPKs faktiske praksis skiller seg fra ordinær privatrettslig forsikringsbehandling, og hvordan forvaltningslovens krav til saklighet, forsvarlig saksbehandling og offentligrettslig rolleforståelse får reelt gjennomslag i disse sakene.

Svar

Kjersti Stenseng: Den konkrete saken som representanten viser til, gjaldt en sak mellom Nordea Bank og Skattedirektoratet om foreldelse av krav på fradrag for inngående merverdiavgift. Nordea Bank anførte i anken prinsipalt at staten gjennom tidligere praksis hadde bundet seg til å ikke gjøre foreldelse gjeldende, og subsidiært at staten var erstatningsansvarlig for å ha opptrådt uaktsomt i forbindelse med at kravet ikke ble fremmet før utløpet av foreldelsesfristen. Anken førte ikke fram.
Jeg kan ikke se hvilken betydning denne dommen, heller ikke det aktuelle avsnittet, kan ha for behandling av krav om kompensasjonen etter forsvarsloven § 55 (erstatningsansvar ved personskade) eller forskrift 22. desember 2009 nr. 1768 om særskilt kompensasjonsordning for psykiske belastningsskader som følge av deltakelse i internasjonale operasjoner (kompensasjonsforskriften).
Forvaltningsloven gir blant annet regler om saksbehandling i offentlig forvaltning, hvilke forvaltningsorgan som kan treffe avgjørelser og hva slags avgjørelser som kan treffes. Loven gir generelle regler om behandlingsmåten i offentlig forvaltningen. Statens pensjonskasse sin saksbehandling under kompensasjonsordningen er underlagt forvaltningslovens regler.
Det er kompensasjonsregelverket som regulerer hvilke krav som stilles til vurdering av årsakssammenheng og bevis, men det inneholder også enkelte saksbehandlingsregler. Det følger av kompensasjonsregelverket at erstatningsrettslige grunnprinsipper for vurdering av årsakssammenheng og bevis skal legges til grunn ved behandling av krav om kompensasjon, dog med en lempeligere bevisvurdering etter kompensasjonsforskriftens del I når det gjelder årsakssammenheng mellom tjenesten og den psykiske belastningslidelsen.
I begrunnelsen for spørsmålet skriver representanten: «Gjennomgang av et større antall saker indikerer at SPK i praksis foretar selvstendige årsaks- og bevisvurderinger løsrevet fra NAVs yrkesskadevedtak, anvender forsikringsrettslig partslogikk, og bruker sensitive helseopplysninger til å bestride tjenestesammenheng.»
Jeg viser her til at når Arbeids- og velferdsetaten behandler yrkesskadesaker etter folketrygdloven, følger etaten denne lovens krav til årsakssammenheng, som har et annet årsakskrav enn det som følger av kompensasjonsregelverket. I trygdesaker der skaden ble påvist etter tjenesten, har søker bevisbyrden, og beviskravet er alminnelig sannsynlighetsovervekt. Statens pensjonskasse må forholde seg til vilkårene som følger av det regelverket som de er satt til å behandle, og dermed foreta sine vurderinger uavhengig av folketrygdloven. I disse saker er det helt nødvendig med medisinske opplysninger. Det er søkeren som må sannsynliggjøre overfor Statens pensjonskasse at han eller hun er påført en psykisk belastningsskade som skyldes tjenesten, og at denne skaden er årsak til uførheten. Beviskravet er alminnelig sannsynlighetsovervekt, hvor det mest sannsynlige faktum skal legges til grunn.
Statens pensjonskasse må følge bestemmelsene i forvaltningsloven når de behandler saker under kompensasjonsordningen. Loven har blant annet bestemmelser om veiledningsplikt, saksbehandlingstid, taushetsplikt, krav til å gi en begrunnelse i vedtak mv. Når det gjelder hvilke krav som stilles til årsakssammenheng, vurdering av medisinske opplysninger osv. i veteransaker, følger ikke dette av forvaltningsloven, men av kompensasjonsregelverket.