Spørsmål

Anne Grethe Hauan (FrP): Kor mykje tid og ressursar meiner statsråden at helsevesenet brukar på attestar og dokumentasjon for personar med medfødde, varige eller livslange tilstandar, og vil statsråden ta initiativ til at slike personar som hovudregel berre treng å dokumentere diagnosen sin éin gong?

Begrunnelse

Det er noko grunnleggjande rart med eit system som ber folk dokumentere om att og om att at dei framleis har ein diagnose dei er fødde med, eller ein tilstand dei skal leva med resten av livet.

Likevel opplever fleire personar med medfødde, varige eller livslange tilstandar at dei må bestilla time hos fastlegen, forklara situasjonen på nytt og skaffa nye attestar og dokumentasjon for å få hjelpemiddel, ytingar eller andre ordningar dei er avhengige av.

Dette kan gjelde personar med albinisme, Downs syndrom, cerebral parese, alvorleg synsnedsetting og andre med varige tilstandar.

Det er sjølvsagt rett at behovet for behandling, hjelpemiddel eller ytingar kan endra seg over tid. Men det er noko heilt anna enn å måtte dokumentera den same diagnosen om att og om att.

Ein amputert fot veks ikkje ut igjen. Albinisme og cerebral parese er livslange tilstandar.
Dersom ein diagnose er medfødd, varig eller livslang, bør det vere nok å dokumentere det éin gong. Då bør ikkje personar måtte ta nye rundar hos fastlegen og i systemet for å stadfeste noko som ikkje har endra seg.

Eg blir kontakta av personar som er lei av byråkrati, kostnader og lange ventetider. Samtidig manglar me helsepersonell i store delar av landet. Då er det naturleg å spørje kor mykje tid fastlegar og andre helsearbeidarar brukar på attestar og dokumentasjon for tilstandar som ikkje har endra seg, og om denne tida kunne vore brukt betre på behandling og oppfølging av pasientar.

Svar

Jan Christian Vestre: Spørsmålet gjelder både helse- og velferdsordninger, og jeg har derfor samarbeidet med arbeids- og inkluderingsministeren om svaret.

Jeg har forståelse for at personer med medfødte, varige eller livslange tilstander kan oppleve gjentatte krav om dokumentasjon som belastende og unødig byråkratiske. Dette er ikke en problemstilling som bare gjelder helse- og omsorgstjenesten, men som også kan oppstå iblant annet Arbeids- og velferdsetaten, utdanningssektoren, transportordninger og enkelte kommunale tjenester.

Felles for mange av disse ordningene er at rettighetene ikke bare er knyttet til diagnose, men til en konkret vurdering av funksjonsevne, hjelpebehov, tilretteleggingsbehov eller andre vilkår. Det innebærer at det i noen tilfeller vil være nødvendig med oppdatert dokumentasjon, selv om den underliggende tilstanden er medfødt eller varig.

Særlig Arbeids- og velferdsetaten (Nav) forvalter en rekke ordninger der det stilles krav om dokumentasjon av behov, også i tilfeller med medfødte eller varige tilstander. Jeg har stor forståelse for at det er frustrerende dersom det oppleves som at man må dokumentere slike diagnoser flere ganger.

Samtidig er det normalt ikke behov for å dokumentere selve diagnosen på nytt. Derimot kan Arbeids- og velferdsetaten ha behov for oppdatert informasjon om funksjonsevne og behov. Det er for å sikre at den enkelte mottar riktig ytelse, hjelpemiddel eller tjeneste. Dette henger sammen med at rettigheter i stor grad er knyttet til funksjon og behov, og ikke bare til diagnose.

For flere ordninger er det allerede lagt opp til at dokumentasjon kan gjenbrukes, eller at legeerklæring bare kreves ved første gangs søknad eller med bestemte intervaller. I slike tilfeller er det i hovedsak endringer i behov eller funksjon som skal dokumenteres, ikke den underliggende, varige diagnosen.

Jeg mener det er viktig å redusere unødvendige krav til gjentatt dokumentasjon der forholdene er uendrede, og legge bedre til rette for gjenbruk av opplysninger. Samtidig må ordningene fortsatt sikre at oppdatert informasjon innhentes der det er nødvendig for å vurdere rettighetene den enkelte har krav på.

Det pågår utviklingsløp, både teknisk og rettslig, som skal legge til rette for økt digitalisering og bedre gjenbruk av opplysninger mellom helse- og omsorgstjenesten og Nav, slik at behovet for å gi de samme opplysningene flere ganger reduseres. Samtidig reiser dette problemstillinger knyttet til blant annet personvern, informasjonssikkerhet og systemforutsetninger, som det må tas hensyn til i det videre arbeidet.

Det finnes ikke en samlet oversikt over hvor mye tid og ressurser helse- og omsorgstjenesten bruker på attester og dokumentasjon for personer med medfødte, varige eller livslange tilstander, og det er heller ikke uten videre mulig å fremskaffe et godt tallgrunnlag. Regjeringen er likevel opptatt av å redusere unødvendig dobbeltarbeid, legge til rette for at helsepersonells tid i størst mulig grad kan brukes til behandling og oppfølging, og av at ordningene oppleves som minst mulig belastende for den enkelte.