Spørsmål

Anne Grethe Hauan (FrP): Korleis meiner statsråden at pasientane skal kunna skilja mellom ein akupunktør med fireårig NOKUT-godkjent utdanning og andre alternative behandlarar, når dei blir regulerte etter den same lova, og vil statsråden ta initiativ til ei ny vurdering av autorisasjon eller anna regulering av akupunktørar?

Begrunnelse

Akupunktørar med omfattande utdanning er i dag regulerte etter lov om alternativ behandling, saman med ei rekkje heilt ulike behandlingsformer utan tilsvarande krav til utdanning eller tilsyn. Dette reiser spørsmål om både pasienttryggleik, openheit og likebehandling.

Mange pasientar oppsøker akupunktur for smerter og andre helseplager, og akupunktur blir òg nytta i delar av det etablerte helsevesenet. Samtidig er det vanskeleg for pasientane å vita kva kompetanse den enkelte behandlar faktisk har, når akupunktørar med fleirårig, NOKUT-godkjent utdanning blir plasserte i same regelverk som behandlingsformer utan tilsvarande utdanningskrav.

Fremskrittspartiet meiner at folk i størst mogleg grad skal få velja sjølve kva behandling dei ønskjer å nytta. Staten skal ikkje velja for dei. Men staten har eit ansvar for at pasientane veit kva dei vel. Då bør det òg vera tydeleg kven som har lang og dokumentert utdanning, og kven som ikkje har det.

Fremskrittspartiet har tidlegare teke til orde for autorisasjon av akupunktørar og seinare støtta ei ny vurdering av autorisasjon. Når Stortinget tidlegare har bede om ei ny vurdering, er det naturleg å spørja om dagens regelverk er godt nok tilpassa utviklinga i faget, pasientane sitt behov for trygg informasjon og omsynet til like konkurransevilkår.

Dagens ordning kan gjera det vanskelegare for pasientane å skilja mellom behandlarar med lang og dokumentert utdanning og aktørar med langt meir avgrensa opplæring. Det er uheldig både for pasientane og for seriøse fagmiljø.

Svar

Jan Christian Vestre: I norsk offentlige helse- og omsorgstjeneste har man tradisjonelt operert med et skille mellom helse- og omsorgstjenester og helsepersonellgrupper som har en «skolemedisinsk» forankring på den ene siden, og alternative behandlingsformer og behandlere på den andre. Dette skillet er også lagt til grunn i gjeldende lovgivning. Helse- og omsorgstjenestelovgivningen regulerer tjenester og personellgrupper som gjennom sin utdanning har en skolemedisinsk forankring, mens lov om alternativ behandling av sykdom mv. regulerer helserelaterte tjenester som ikke er å anse for helsehjelp i henhold til helsepersonelloven. Dette gjelder blant annet akupunktur.

Med «skolemedisin» eller «evidensbasert medisin» forstås grovt sett den kunnskap og yrkesaktivitet som er basert på en biomedisinsk forståelsesmodell og som ligger til grunn for den helsefaglige kunnskap som benyttes av autorisert helsepersonell. Skolemedisinen bygger på vestlig naturvitenskap og kravet om at behandling/effekt av behandling skal være dokumentert, enten gjennom vitenskapelig forskning eller erfaringsbasert systematisert kunnskap, står svært sentralt.

Med akupunktur og andre alternative behandlingsformer menes i stor grad behandling som bygger på et annet teoretisk grunnlag enn skolemedisinen, som ved sykdomslære, forklaring av sykdommers årsak og behandlingsprinsipper for ulike sykdommer. Kunnskapsgrunnlaget, både når det gjelder forklarings-/virkningsmodellene for behandlingsformene og når det gjelder behandlingsformenes effekt, er varierende og i mange tilfeller mangelfullt sammenlignet med den standard man har bygget skolemedisinen og den ordinære helse- og omsorgstjenesten på. I tillegg er det stor variasjon når det gjelder de ulike personellgruppers utdanning, både når det gjelder innhold og omfang. Det foreligger som hovedregel heller ikke nasjonal eller internasjonal konsensus om hvilke faglige utdanningskrav som bør stilles for å kunne utøve akupunktur eller andre alternative behandlingsformer. NOKUT-akkreditering av en utdanning betyr at det er gjort en vurdering av blant annet utdanningens faglige opplegg, undervisningskvalitet og lærernes kompetanse. Akkrediteringen betyr imidlertid ikke at det er vurdert om akupunktur har medisinsk dokumentert effekt, om det er en trygg behandlingsform eller om behandlingsformen er anbefalt av helsemyndighetene.

Måten vi i Norge har organisert og regulert den ordinære helse- og omsorgstjenesten på, blant annet gjennom helsepersonellovens autorisasjonsordning, skal sikre at de tjenester som tilbys er faglig forsvarlige og at personellet innehar nødvendig utdanning og kompetanse. Også det at det føres offentlig tilsyn med tjenesten og personellet skal bidra til å sikre at pasienter og brukere mottar faglig forsvarlige tjenester.

Samlet tilsier dette at det ikke vil være hensiktsmessig eller mulig å innføre offentlige faglige godkjenningsordninger for akupunktur eller de mange andre ulike alternative behandlingsformene eller personellgruppene. Av samme grunner vil det heller ikke være hensiktsmessig å innføre ordninger hvor det offentlige på faglig grunnlag skal føre tilsyn med alternative behandlere.

Personer som velger å benytte seg av akupunktur eller andre former for alternativ behandling vil derfor selv måtte vurdere hvilken type behandling eller behandler man ønsker å benytte. Selv om den enkelte bruker/pasient selv må ta ansvar for å skaffe informasjon om ulike behandlingsformer og behandlere, vil jeg likevel understreke at alternativ behandlingsloven inneholder flere elementer som skal sikre ivaretagelse av pasientsikkerhet.

Basert på henvendelser fra ulike alternativ behandlerorganisasjoner har departementet ved jevne mellomrom vurdert om enkelte alternative behandlingsformer skal inkluderes i helsepersonellovens autorisasjonsordning, men det er blitt konkludert med at dagens lovregulering på dette området i all hovedsak er god og ivaretar dagens behov.