Spørsmål

Bård Hoksrud (FrP): I svar på spørsmål, Dokument nr. 15:2995 (2025-2026), begrunner statsråden skepsisen til økt bruk av HVO og annet biodrivstoff blant annet med manglende kontroll over verdikjedene, samt risiko for feilrapportering og svindel i produsentland. Samtidig legger Regjeringen betydelig vekt på elektrifisering av anleggsmaskiner som klimatiltak.
Kan statsråden redegjøre for hvorfor det er grunn til å ha større tillit til eksempelvis sporbarhet og kontroll i verdikjedene for elektriske anleggsmaskiner enn i verdikjedene for biodrivstoff?

Begrunnelse

Svar

Andreas Bjelland Eriksen: Det er flere ulikheter mellom biodrivstoff og elektrisitet når det gjelder bærekraftsutfordringer og hvordan det reguleres. Elektriske anleggsmaskiner i Norge lades som regel med strøm fra kraftnettet, mens det aller meste av biodrivstoffet som brukes i Norge er importert.

For elektrisk kraft gir det ikke mening å snakke om sporbarhet og kontroll ettersom det ikke er mulig å avgjøre hvor ett bestemt kraftforbruk hentet fra kraftnettet er produsert. Nasjonale kraftsystemer har kjent energimiks og direkte målinger av strømforbruk. Aktører kjøper opprinnelsesgarantier, som er et elektronisk bevis som dokumenterer at en spesifikk mengde strøm (1 MWh) er produsert fra en fornybar energikilde. I Norge er det Statnett som har ansvaret for å utstede og føre kontroll med opprinnelsesgarantiene.

For biodrivstoff stilles det krav til sporbarhet og dokumentasjon i forsyningskjeden. Det er dessverre godt dokumentert at biodrivstoff har spesielle bærekraftsutfordringer og at bruken av visse typer biodrivstoff kan føre til økte utslipp globalt og tap av natur. Dette er årsaken til at det blant annet i Norge og EU er etablert et rammeverk for bærekraftskriterier, råstoffklassifisering og dokumentasjon for biodrivstoff. Biodrivstoff kan produseres av mange ulike typer råstoff fra for eksempel skog, avfall og matvekster. Norge importerer nesten alt biodrivstoffet som omsettes. Råstoffene som er brukt til å produsere biodrivstoffet vi importerer kommer ofte fra mange små aktører og ulike land, som fører til at sporbarheten er vanskeligere å kontrollere. I Norge og i resten av EU har vi erfart flere tilfeller av feilklassifisering av biodrivstoff, der biodrivstoff har blitt klassifisert til å være mer bærekraftig enn det faktisk er. For eksempel har biodrivstoff som er laget av matvekster blitt omsatt som biodrivstoff basert på avfall, som kjennetegnes med å være et mer bærekraftig råstoff enn matvekster.

De fleste former for energiproduksjoner innebærer et arealbehov. Produksjon av biodrivstoff konkurrerer i mange tilfeller direkte med mat og fôrproduksjon, som er en stor kilde til avskoging med tilhørende klimagassutslipp. Dette er noe av grunnen til at vi har strenge krav til bærekraft og sporbarhet for biodrivstoff. Samtidig har det vært utfordringer knyttet til kontroll og dokumentasjon.

Produksjon av anleggsmaskiner, både elektriske og konvensjonelle, vil ha noe utslipp av klimagasser knyttet til selve produksjonsfasen. Produksjonen av en elektrisk gravemaskin har en noe høyere klimabelastning enn produksjonen av en konvensjonell maskin, men livssyklusanalysen viser at de totale utslippene over levetiden er lavere. Levetidsanalyser generelt for batterier viser at utslippene over levetiden er mye mindre enn for tilsvarende drift med fossile drivstoff. Energieffektiviteten til elektriske maskiner er generelt mye bedre enn for bensin og diesel. Det norske kraftsystemet er nesten 100 prosent fornybart. I tillegg er det på plass en ambisiøs regulering av verdikjeden for batterier i Europa som blant annet skal sikre en mest mulig sirkulær verdikjede for batterier gjennom høye krav til bærekraft inkludert ressurseffektivitet gjennom helhetlige og verdikjedebaserte grep som stiller krav til alle stadiene i verdikjeden. Norge arbeider med innlemmelse av EUs batteriforordning i EØS-avtalen og med gjennomføring av regelverket i norsk rett.