Spørsmål

Stian Storbukås (FrP): Dersom samfunnet i praksis er avhengig av privat innsats for å avdekke justismord, er det da rimelig at retten til kompensasjon i så stor grad avhenger av hvordan den enkelte bidragsyter var lønnet eller forsørget mens arbeidet pågikk, eller mer konkret: Skillet mellom personer som omfattes av de etablerte kategoriene i straffeprosessloven § 438 første ledd, og personer som må søke dekning etter den mer skjønnsmessige bestemmelsen i tredje ledd?

Begrunnelse

Etter at Rui-utvalgets rapport ble offentliggjort, fremstår ett spørsmål som særlig interessant. Rui-utvalget beskriver hvordan omfattende analyser, dokumentgjennomgang, arbeid med DNA-spørsmål, teledata og annet bevismateriale over mange år bidro til å avdekke svakheter ved domfellelsen av Viggo Kristiansen. Utvalget konkluderer samtidig med at grunnlaget for gjenåpning forelå senest i 2011.
Borgarting lagmannsrett har på sin side behandlet krav fra flere av bidragsyterne etter straffeprosessloven § 438. Kjennelsen illustrerer hvor vanskelig dagens regelverk er å anvende på personer som over lang tid har bidratt til å få frem nye opplysninger i saker som senere ender med frifinnelse.
Flere av støttespillerne har i etterkant forsøkt å få avklart sine rettigheter, enten overfor staten eller gjennom privatrettslige krav. Resultatet har ikke vært avklaring eller kompensasjon, men i flere tilfeller betydelig økonomisk risiko og krav om saksomkostninger i millionklassen.
Dette reiser spørsmålet om hvordan dagens regelverk er innrettet. Dagens ordninger synes i stor grad å være tilpasset enten dokumenterte økonomiske tap eller profesjonelle honorarkrav. Personer som utfører omfattende arbeid uten å kunne dokumentere et tilsvarende inntektstap, faller lett mellom disse kategoriene.
Resultatet kan bli at personer som har bidratt til det samme gjenåpningsarbeidet behandles svært forskjellig, ikke nødvendigvis på grunn av arbeidets betydning, men fordi deres økonomiske situasjon var ulik mens arbeidet pågikk. Den som kan dokumentere et inntektstap, eller som opptrer som advokat eller sakkyndig, kan etter omstendighetene få sitt arbeid kompensert. Den som utfører et tilsvarende omfattende arbeid uten å pådra seg et dokumenterbart økonomisk tap, kan bli stående uten noen reell kompensasjonsordning.
Etter Liland-saken var ambisjonen å styrke rettssikkerheten og redusere risikoen for at slike situasjoner skulle oppstå igjen. Baneheia-saken kan etter mitt syn gi grunn til å spørre om lovverket fortsatt inneholder hull som lovgiverne ikke har tatt høyde for.

Svar

Astri Aas-Hansen: I begrunnelsen for sitt spørsmål viser stortingsrepresentanten til Baneheia-saken – en sak som har vist oss med all tydelighet at det å kunne få behandlet saken på nytt kan være helt sentralt for å ivareta rettssikkerheten til den enkelte.

Regjeringen nedsatte 10. februar 2023 et uavhengig utvalg til å granske straffesaken mot Viggo Kristiansen i Baneheia-saken og foreta en gjennomgang av Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker. Utvalget har avgitt to grundige utredninger, henholdsvis NOU 2024: 24 Prøvd på nytt og NOU 2026: 3 Straffeforfølgelsen av Viggo Kristiansen. Utredningene er sendt på høring. Høringsfristen er satt til 15. november 2026.

Flere personer bisto Viggo Kristiansen på ulike måter i prosessen frem til saken ble gjenopptatt, noe som også ble påpekt av Borgarting lagmannsrett ved avgjørelsen av sakskostnadspørsmålet i LB-2023-82992.

Jeg har forståelse for de hensynene representanten trekker frem, og er kjent med de synspunktene som Borgarting lagmannsrett har gitt uttrykk for i den nevnte kjennelsen. Tilgrensende spørsmål av den typen som representanten trekker frem eller som kommer frem i høringen på de nevnte to NOU’ene, vil være naturlig å vurdere nærmere som ledd den videre oppfølgningen etter at høringsfristen har gått ut.