Spørsmål

Finn Krokeide (FrP): Er statsråden enig i at det er stor forskjell på innlands fiskeoppdrett og fiskeoppdrett langs kysten og at flere hensyn bak regelverket for fiskeoppdrett langs kysten dermed ikke gjør seg gjeldende ved innlands fiskeoppdrett, og vil statsråden ta initiativ til å få tilpasset regelverket for innlands fiskeoppdrett til de faktiske forhold ved denne typen oppdrett?

Begrunnelse

Produksjon av rakfisk er en viktig næring for Valdres, og er en veletablert og velrennomert regional merkevare. Denne produksjonen foregår ved innlands oppdrett av fisk i lukkede anlegg. Det er en type fiskeoppdrett som er vesentlig annerledes enn fiskeoppdrett langs kysten, hvor oppdrett i hovedsak foregår i merder ved kysten og i fjordene. Til tross for dette, er dagens innretning på regelverket for oppdrett slik at innlands fiskeoppdrett er underlagt de samme reglene som kystoppdrett.

Dette medfører at innlands oppdrett er underlagt et regelverk som ikke er tilpasset de faktiske forhold ved denne typen fiskeoppdrett. Noe som medfører unødvendig byråkrati og kostnader for de som driver med innlands fiskeoppdrett. Det gir også noen merkelige praktiske konsekvenser, som illustrerer at regelverket ikke er tilpasset denne typen oppdrett. Spørsmålsstiller har blant annet blitt gjort kjent med et eksempel hvor en innlands oppdretter måtte gjennomføre båtkurs for å kunne transportere fisk, en transport som ble foregikk med traktor med tilhenger.

Det bes på denne bakgrunn besvart om statsråden er enig i at det er stor forskjell på innlands fiskeoppdrett og fiskeoppdrett langs kysten og at flere hensyn bak regelverket for fiskeoppdrett langs kysten dermed ikke gjør seg gjeldende ved innlands fiskeoppdrett. Det bes derfor også besvart om statsråden vil ta initiativ til en tilsvarende differensiering i det norske regelverket, slik at vi får et regelverk som er tilpasset de faktiske forhold som gjelder ved innlands fiskeoppdrett.

Svar

Marianne Sivertsen Næss: Regjeringen ønsker en diversifisert akvakulturnæring med plass til ulike typer aktører, slik som f.eks. ørretoppdrett i Valdres. Det viktigste, uavhengig av produksjonsform eller -sted, er imidlertid at produksjonen skjer innenfor bærekraftige rammer. Alle akvakulturanlegg, både på land og i sjø, er derfor underlagt reguleringer for å unngå uakseptabel miljøpåvirkning og helse- og velferdsmessig belastning for fisken.
Representanten Krokeide har rett i at det er forskjell på å drive akvakultur i sjø og på land, og at ulike former for akvakulturdrift må reguleres på forskjellige vis. Dette skjer i dag gjennom den alminnelige søknadsbehandlingen og den etterfølgende tilsynsaktiviteten på tildelte akvakulturlokaliteter. For å kunne drive akvakultur (uavhengig av hvor og hvordan) må det først gis nødvendige tillatelser etter bl.a. matloven, forurensningsloven og vannressursloven. Disse tillatelsene innvilges og utformes med hensyn til den konkrete søknaden og særforholdene ved den aktuelle lokaliteten, og følges opp deretter. Det generelle driftsregelverket for akvakultur er dessuten i stor grad funksjonsbasert for å kunne håndheves effektivt overfor ulike driftsformer. Dette innebærer f.eks. at en ørretoppdretter i Valdres ikke reguleres eller følges opp på samme måte som en lakseoppdretter i en vestlandsfjord, nettopp fordi det er grunnleggende forskjeller mellom disse næringsaktivitetene. Dersom en aktør mener at konkrete driftsvilkår fastsatt i enkeltvedtak (eksempelvis i en forurensingstillatelse) er feil eller lite hensiktsmessige, kan disse påklages etter reglene i forvaltningsloven.
I april i år ble det avholdt et møte mellom politiske ledelser i LMD, KLD og NFD og ordførere og næringsaktører fra Valdresregionen om rammevilkårene for oppdrett av ørret og produksjon av rakfisk i Valdres. Regjeringen ble i denne sammenheng gjort kjent med problemstillingene som disse aktørene står overfor, og som representanten Krokeide viser til i sitt brev. Regjeringen tok innspillene til etterretning og det ble enighet om å følge dem opp i relevante spor.
Den konkrete saken om gjennomføring av brønnbåtkurs, som representanten Krokeide også nevner, har blitt undersøkt nærmere av Mattilsynet. Mattilsynet har opplyst at alle som driver med akvakultur i Valdres har fått veiledning og/eller vedtak om å gjennomføre fiskevelferdskurs, i henhold til krav i transportregelverket. Den pålagte opplæringen skal være tilpasset virksomhetens arbeidsoppgaver og ansvarsområder. Kursene som tilbys er ofte digitale nettkurs, og er ikke nødvendigvis skreddersydde for hver enkelt virksomhet. Noen av disse kursene kan derfor inneholde ulike mer eller mindre relevante temaer som kursdeltakeren må gjennom for å få bestått.
Regelverket er for øvrig tydelig på at det er næringens ansvar å utvikle og tilby egnede fiskevelferdskurs, og virksomhetenes ansvar å finne og gjennomføre relevant opplæring. Mattilsynet har opplyst at det i dag er 276 ulike godkjente transportenheter for akvatiske dyr i Norge. Omtrent 100 av disse er ulike landbaserte transportmidler, altså ikke brønnbåt.
Regjeringens hovedmål for næringspolitikken er å sikre størst mulig samlet verdiskaping innenfor bærekraftige rammer. I Meld. St. 24 (2024-2025) Fremtidens havbruk, som regjeringen la frem i fjor vår, foreslo vi et nytt reguleringssystem for akvakultur som i større grad enn i dag skal belønne gode resultater. Det er hvordan – og ikke hva, hvor eller hvor mye – man produserer som skal bety noe. Myndighetenes oppgave er å regulere næringens miljøpåvirkning og oppdrettsfiskens helse og velferd. Det er opp til næringsaktørene selv å vurdere hvilke løsninger som er best egnet og mest lønnsom for deres drift, og som samtidig overholder aktuelt regelverk.
Gjennom EØS-avtalen er Norge for øvrig bundet av EUs veterinære regelverk, og i mange tilfeller også miljø- og utslippsregler, herunder vanndirektivet. Dette påvirker forvaltningen av den norske akvakulturnæringen som helhet.