Spørsmål

Jon Engen-Helgheim (FrP): Vil statsråden sikre at personer som er utsatt for mishandling eller trusler fra sitt trossamfunn, kan melde seg ut uten å måtte kontakte trossamfunnet direkte, slik at sikkerheten til mennesker med beskyttelsesbehov ivaretas, og trossamfunnet ikke urettmessig fortsetter å motta statstilskudd for dem?

Begrunnelse

NRK, Aftenposten og Drammen Tidene har omtalt en 19 år gammel kvinne som rømte fra Det Islamske Kultursenter da hun var 15 år. Kvinnen forteller at hun vokste opp i menigheten, og at hun etter skoledagen måtte dra direkte til moskeen, hvor hun sov fem–seks netter i uken. Hun beskriver det som å flykte fra noe hun var født inn i, men som ikke tilhørte henne.
Etter at hun brøt med miljøet måtte hun, leve med skjult identitet og på hemmelig adresse. Historien gir et alvorlig bilde av hvordan barn og unge kan bli utsatt for negativ sosial kontroll i lukkede religiøse miljøer, og hvilken omfattende påkjenning et brudd med slike miljøer kan få.
Det skal være fri adgang til å melde seg ut av et tros- eller livssynssamfunn. Personer som har fylt 15 år, kan selv melde seg ut vis de ønsker det, uten å oppgi noen begrunnelse. Men praksis må den enkelte likevel kontakte det aktuelle tros- eller livssynssamfunnet direkte.
For personer som har vært utsatt for vold, trusler, negativ sosial kontroll eller andre alvorlige hendelser, kan kravet om direkte kontakt med det tidligere miljøet være en betydelig belastning. Det kan også skape frykt for uønsket kontakt eller for at nye kontaktopplysninger skal bli kjent. Vil ansvarlig statsråd ta ansvar for at disse menneskene får den hjelpen de trenger til å faktisk får meldt seg ut, uten at de må selv ta kontakt med trossamfunnet. Dette er videre viktig for at trossamfunnet ikke skal kunne tjene penger på medlemmer som ikke vil være medlem.

Svar

Lene Vågslid: Retten til fri utmelding fra tros- og livssynssamfunn er en del av tros- og livssynsfriheten, jf. både Grunnloven § 16 og Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 9.
I lov om tros- og livssynssamfunn (trossamfunnsloven) § 2 andre ledd andre punktum er det derfor fastsatt at utmelding alltid skal kunne skje skriftlig. I Prop. 130 L (2018–2019) er det uttalt følgende om dette i merknaden til bestemmelsen:
«Religionsfriheten forutsetter at utmelding skal kunne skje vilkårsløst og uten hindringer fra tros- eller livssynssamfunnets side. Derfor fastsetter loven at utmelding alltid skal kunne skje ved å sende en skriftlig henvendelse til samfunnet. Dette er ikke til hinder for at det også kan være andre måter å melde seg ut på, for eksempel via en nettportal eller ved personlig frammøte.»
Personer som har fylt 15 år, kan selv melde seg ut av tros- og livssynssamfunn, mens de som har foreldreansvaret for et barn under 15 år, kan melde barnet inn i eller ut av tros- og livssynssamfunn, jf. trossamfunnsloven § 2 første ledd. Den som vil melde seg ut, trenger ikke begrunne utmeldingen, og den kan sendes skriftlig, for eksempel i brevs form, slik at personen som melder seg ut, hverken trenger å ha direkte dialog med samfunnet eller gi fra seg kontaktopplysninger.
Samfunn som trenerer eller motsetter seg utmelding av medlemmer, som utsetter eller unnlater å registrere utmeldinger i medlemsregisteret, og/eller som krever tilskudd for utmeldte personer, kan bli fratatt registrering og rett til tilskudd etter trossamfunnsloven, jf. loven § 4 tredje ledd og § 6 første og tredje ledd.
Jeg er enig med representanten Engen-Helgheim i at det er uheldig hvis tros- og livssynssamfunn får statstilskudd etter trossamfunnsloven for personer som ikke ønsker å være medlem. Ovennevnte regler skal bidra til å hindre at dette skjer.
Det følger av trossamfunnsloven § 2 første ledd at inn- og utmeldingsretten for personer som har fylt 15 år, ligger hos vedkommende selv. Dette er viktig blant annet for å sikre at det er den enkelte selv som beslutter medlemskap, ikke f. eks. ektefelle eller andre som kan ønske å påvirke en slik vurdering. Mitt departement vil likevel foreta en nærmere vurdering av om utmelding bør kunne skje ved fullmakt i særlige tilfeller.