Spørsmål

Frank Edvard Sve (FrP): Kan landbruksministeren forklare korleis det er mogeleg at Stortinget som vedtar lovene her i landet, kan bli terminert der vedtak i Stortinget blir sett til side, ved at departementet har delegert utarbeidelse og å vurder forskrift for fortsatt lovleg bruk av termiske og optiske kikkertsikter ved Hjortejakt - til kommunane, og korleis vurderer landbruksministeren korleis dette har gått i praksis, der vi sjeldan har opplevd meir totalt unødvendig byråkrati, og ulemper hjå kommunane, og som har skapt mykje uklarheiter og støy?

Begrunnelse

Stortinget vedtek lover og er lovgivande myndigheitsorgan her i landet, regjeringa og deretter departementa er utførande.
I saka ang viltresurslova som vart behandla i Stortinget i juni mnd. i år, vart der vedteke eige vedtak ang termisk kikkertsikter for bruk under hjortejakt.
I vedtaket 871 står:

"Stortinget viser til anmodningsvedtak nr. 746 i behandlingen av viltressursloven om fortsatt tillatt bruk av termiske kikkertsikter til Hjortejakt, og ber regjeringen legge til grunn merknader i innst.301 L(2024-2025) samt våre forpliktelser etter bernkonvensjonen, for utarbeidelse av forskrift som viderefører lovlig bruk av termiske kikkertsikter ved Hjortejakt uten unødvendig byråkrati og ulemper for kommunene."

Det regjeringen og departementet har prestert å gjennomføre i denne saka, er ikkje berre greinalaust, men så inn i hampen byråkratisk, uforståeleg og ikkje minst med svært store ulemper for kommunane samt til sjuande også for dei tusenvis av jegere her i landet.
Regjeringa og landbruks og miljødirektoratet har kome med forskrift, der heile lovhjemmelen for grunnlaget i Stortinget sitt vedtak, er delegert vidare til kommunane, med mogelegheit for kommunane å kunne terminere Stortinget sitt klare vedtak om at termiske kikkertsikter ved Hjortejakt faktisk fortsatt skulle vere lovleg. Dette skulle skje utan unødrvendig byråkrati og ulemper for kommunane.
No har det blitt akkurat dette, mange ulike oppfatningar av regelverket, svært uklare og upresise veiledara frå departementet, som står i stikk i strid med merknadane i saka frå Stortinget og det klare vedtaket i saka.
Administrasjonar i kommunane har måtte bruke mykje tid, surre seg inn i ein veileder frå departementet som overhode ikkje har forstått kva Stortinget har bedt om, Stortinget har ikkje bedt om at kommunane skal dokumentere eit komma, verken av beiteskader eller anna, men leggje til grunn at Stortinget har gjort eit klart og tydelig vedtak om at termiske kikkertsikter fortsatt skulle være lovleg ved hjortejakt, spesielt med bakgrunn i dyrevelferd, betydelig nedgang i ettersøk, og att jegerne bruker best mulig teknolog for sikker jakt.
Ulike kommunar, bruka ulike begrunnelser, sågar nokon administrasjonar har forsøkt seg på å være "kommunestyre" og har rotet dette til.

Svar

Nils Kristen Sandtrøen: Som jeg har gjort rede for i svar på skriftlige spørsmål fra representanten om dette temaet tidligere (se spørsmål nr. 1592, 1801, 2349, 2439 og 2440 fra 2026), må regler om bruk av termiske siktemidler tilpasses de folkerettslige forpliktelsene Norge er bundet av. Bernkonvensjonen er gjort til norsk lov gjennom Stortingets vedtak. Jeg deler dermed ikke representantens syn på at det til nå har vært generell åpning for bruk av termiske siktemidler ved hjortejakt da dette ikke vil være i tråd med Bernkonvensjonen.
Viltressursloven § 5 stadfester forholdet til folkeretten. Loven gjelder med de avgrensningene som følger av internasjonale avtaler og folkeretten ellers. Jeg vil videre peke på at Stortingets anmodningsvedtak nr. 871 (2026), som representanten viser til, spesifikt viser til våre folkerettslige forpliktelser etter Bernkonvensjonen. Vedtaket lyder (min understreking):
«Stortinget viser til anmodningsvedtak nr. 746 i behandlingen av viltressursloven om fortsatt tillatt bruk av termisk kikkertsikte til hjortejakt, og ber regjeringen legge til grunn merknader i Innst. 301 L (2024-2025), samt våre forpliktelser etter Bernkonvensjonen, for utarbeidelse av forskrift som viderefører lovlig bruk av termisk kikkertsikte ved hjortejakt uten unødvendig byråkrati og ulemper for kommunene.»
Etter Bernkonvensjonen artikkel 9 nr. 1 strekpunkt to, kan det imidlertid gis unntak fra forbudet mot termiske siktemidler ved hjortejakt for «å avverge alvorlig skade på avling, husdyr, skog, fiske, vann eller andre former for eiendom». På denne bakgrunn er forskrift om utøvelse av jakt, felling og fangst (utøvelsesforskriften) § 29 a fjerde ledd tydeliggjort, gjeldende fra 1. juli 2026. Regelen åpner nå for bruk av termiske og restlysforsterkende siktemidler innenfor rammen av konvensjonens unntaksbestemmelse.
Fjerde ledd lyder:
«For å avverge alvorlig skade på natur- eller samfunnsinteresser som følge av høy bestandstetthet, kan kommunen i forskrift åpne for bruk av restlysforsterkende og termiske siktemidler ved jakt på hjort. Bruken av restlysforsterkende og termiske siktemidler skal avgrenses til jakt i åpent terreng. Kommunen skal vurdere behovet for videreføring av en slik forskriftsregel hvert femte år. Kopi av vurderingen skal sendes Landbruksdirektoratet. Jegeren skal rapportere bruk av restlysforsterkende og termiske siktemidler ved felling av hjort i Hjorteviltregisteret.»
Unntaksbestemmelsen som følger av utøvelsesforskriften § 29 a fjerde ledd er noe forenklet sammenliknet med forslaget som ble sendt på høring. Landbruksdirektoratet har utarbeidet en veileder, slik at kommunene får en tydelig og god oppfølging om hvordan de skal gå frem for å dokumentere et eventuelt behov for å benytte et slik unntak som forskriften åpner for. Veilederen krever ikke at kommunene må gjøre innsamling av data, feltarbeid med videre, men at eksisterende kunnskap kan benyttes i forbindelse med kommunens vurderinger. Det kan for eksempel dreie seg om bestandsutvikling, slaktevekter, kalveandeler og påkjørsler. Veilederen er lett tilgjengelig på direktoratets hjemmesider, og ble sendt direkte til alle landets kommuner samme dag som regelverket trådte i kraft. Kommunene har selv best forutsetning for å fastsette bruken av termiske siktemidler basert på den konkrete situasjonen i sin kommune.
Landbruksdirektoratet kan opplyse at nærmere 40 kommuner allerede har fastsatt eller sendt på høring kommunal forskrift som åpner for bruk av termiske eller restlysforsterkende siktemidler, og direktoratet er beredt til å bistå kommunene i det videre arbeidet med implementering av regelverket.