Spørsmål

Tom Staahle (FrP): Med IFR, PSD3 og betalingstjenesteforordningen, flyttes reguleringen av betalingsmarkedet fra kortordningenes egne privatrettslige regler til offentlig regulering.
Mener statsråden at Norge er rustet for dette skiftet, når tilsynet i praksis begrenser seg til å vurdere om en løsning er innenfor IFR — mens en internasjonal aktør pålegger norske brukersteder strengere krav og økonomiske sanksjoner, og vil statsråden sikre tydeligere ansvarsdeling mellom norske tilsynsorgan for å sikre norsk kontroll over egen betalingsinfrastruktur?

Begrunnelse

Norges Banks årlige undersøkelse viser at kontanter sto for 2 prosent av antall betalinger i mars 2025. Praktisk talt alle forbrukerkjøp skjer elektronisk, over kort- og terminalinfrastruktur. Befolkningens tilgang til mat etc avhenger av at denne infrastrukturen virker— og hvem som kontrollerer den. I lys av det geopolitiske bildet er det avgjørende at Norge og Europa har kontroll over egen betalingsinfrastruktur. Regjeringen har selv erkjent dette gjennom Norges Banks foreslåtte tiltak for beredskap i det digitale betalingssystemet og departementets prosjekt om uavhengig bankberedskap.
Betalingsmarkedet har historisk vært styrt av kortordningenes egne privatrettslige regelverk — scheme rules — som brukersteder og innløsere må godta som kontraktsvilkår. IFR markerer et skifte: valgfrihet, konkurranse og gebyrer løftes ut av de private regelverkene og gjøres til offentligrettslig regulering. IFR artikkel 8 slår fast at brukerstedet kan foreslå et prioritert betalingsvaremerke, at kunden kan tilsidesette forslaget, og at kunden har det endelige valget. Med PSD3 og den nye betalingstjenesteforordningen, fortsetter denne utviklingen. Retningen er tydelig: rammene skal ikke settes av kommersielle aktørers egne regler.
Finanstilsynets rolle har i praksis vært å vurdere om en løsning er innenfor IFR eller ikke, uten å ta aktivt stilling til om en dominerende aktør bruker sitt privatrettslige regelverk til å pålegge krav ut over regelverket. Bildet endres når felles bransjeløsning er forelagt Finanstilsynet og vurdert som i tråd med IFR, og Visa bestrider ikke dette — men Visa har tatt inn mer vidtgående krav til norske betalingsterminaler i eget regelverk med gebyrer mot kortinnløser ved brudd. En godkjenning fra norsk tilsynsmyndighet settes dermed i praksis til side av private avtalevilkår.
I Danmark har tilsynene et direkte lovhjemlet tilsynsansvar på betalingsmarkedet og et operativt mandat til å vurdere markedsatferd, ikke bare regelverksetterlevelse. Når regelverket flyttes til offentlig rett mens tilsynet forblir passivt, styrer de privatrettslige reglene i praksis fortsatt — det svekker norsk konkurransekraft og øker avhengigheten av infrastruktur kontrollert utenfor Europa.

Svar

Jens Stoltenberg: Systemer for betalingstjenester er viktig infrastruktur, jf. også omtalen av dette i Finansmarkedsmeldingen 2026 kapittel 4.3 og 5.4 samt boks 3.2 om oppfølging av tiltak for å styrke beredskapen i det digitale betalingssystemet.
Tilbydere av betalingstjenester reguleres bl.a. gjennom bestemmelser i lov om betalingssystemer, finansforetaksloven og finansavtaleloven med forskrifter. De norske reglene gjennomfører til dels EØS-relevant EU-regelverk. Forordning (EU) 2015/751 om formidlingsgebyrer for kortbaserte betalingstransaksjoner (IFR) er gjennomført ved forskrift 16. desember 2019 om formidlingsgebyr i kortordninger mv. Finanstilsynet følger opp at foretakene etterlever de finansregulatoriske regelverkene. Annet regelverk blir fulgt opp av andre myndigheter, mens forhold av privatrettslig karakter må følges opp av partene selv, eventuelt gjennom rettssystemet.
De fleste bankkort utstedt i Norge er debetkort som kombinerer to betalingsvaremerker, hhv. BankAxept og Visa eller Mastercard. Når en kunde bruker et kombinert kort, vil det bli spørsmål om hvilket betalingsvaremerke som skal brukes i betalingstransaksjonen. Som det er redegjort for i Finansmarkedsmeldingen 2026 boks 4.4, publiserte Finanstilsynet i oktober 2024 en uttalelse om at reglene i IFR skal forstås som at betalingsmottaker (handelsstedet) har rett til å foreslå bruk av et bestemt betalingsvaremerke, men at betaleren (kunden) ikke er bundet av forslaget, og dermed har det endelige valget. Finanstilsynet pekte også på at alle aktørene i verdikjeden, det vil si bankene (som kortutstedere og såkalte innløsere), handelsstanden, betalingskortordninger og tekniske leverandører, har et ansvar for å utvikle trygge, effektive, velfungerende og brukervennlige løsninger som ivaretar rettighetene til både betaleren og betalingsmottakeren.
I etterkant av Finanstilsynets uttalelse i 2024 ble Finanstilsynet gjort kjent med at de to største aktørene, Visa og Stø/BankAxept, var kommet til enighet om en felles anbefalt bransjestandard som ivaretar regelverkets krav. Finanstilsynet vurderte at løsningen ivaretar både betalingsmottakers og betalers rettigheter etter regelverket. Også andre aktører har bedt om, og fått tilbakemeldinger fra, Finanstilsynet på sine løsninger. Det foreligger også privatrettslige avtaleforhold mellom de ulike aktørene i verdikjeden. Avtalene regulerer blant annet kommersielle forhold, partenes innbyrdes rettigheter og plikter, ansvarsfordeling og reaksjoner ved manglende oppfyllelse.
Direktiv (EU) 2015/2366 om betalingstjenester i det indre marked (PSD2) er gjennomført i Norge ved regler i finansforetaksloven og finansavtaleloven med forskrifter. EU er i ferd med å vedta et tredje betalingstjenestedirektiv (PSD3) og en forordning om betalingstjenester (PSR), som samlet skal erstatte PSD2, jf. omtalen i Finansmarkedsmeldingen 2026 kapittel 4.3. Som representanten peker på, har det over tid blitt mer offentlig regulering av betalingsmarkedet, og mye av denne reguleringen følger altså av krav i EØS-relevant EU-regelverk. Norske myndigheter vil fortsette å følge opp både gjeldende regler og de nye reglene som vil følge av det kommende EU/EØS-regelverket PSD3/PSR.