Spørsmål

Kristian August Eilertsen (FrP): Hvordan mener statsråden at norske pasienter skal få ivaretatt nødvendige og vedtaksfestede helse- og omsorgstjenester under midlertidige opphold i Sverige, når den svenske oppholdskommunen avslår søknaden, den norske hjemkommunen viser til svensk ansvar og pasienten dermed risikerer å bli stående helt uten tjenester?

Begrunnelse

I svar på Dokument nr. 15:1787 (2025-2026) la statsråden til grunn at oppholdskommunen i Sverige har ansvar for å vurdere og yte nødvendige helse- og omsorgstjenester etter svensk regelverk. Statsråden oppfordret derfor personer som oppholder seg regelmessig i Sverige til å søke tjenester fra svensk kommune på forhånd.

Fremskrittspartiet har imidlertid fått kjennskap til at Kalix kommune i Sverige i et vedtak av 8. april 2026 avslår en søknad om hjemmetjenester fra en person bosatt i Alta kommune i Norge.

I vedtaket viser Kalix kommune til at kommunen ikke har plikt til å tilby planlagte hjemmetjenester ved midlertidige opphold, og at ansvaret etter svensk rett i hovedsak er begrenset til akutte situasjoner som oppstår under faktisk opphold. Kalix kommune uttaler videre at det ikke finnes rettslig grunnlag for å gjennomføre eller overta et vedtak fattet av en norsk kommune.

Kalix kommunes vurdering står i kontrast til statsrådens vurdering som det fremkommer av svarene han har gitt Stortinget. Saken illustrerer en situasjon der både regelverk og praksis fremstår som uklare, og hvor pasienter med omfattende bistandsbehov risikerer å falle mellom to lands ordninger. Det er derfor behov for en avklaring av hvordan regjeringen mener slike pasienter skal sikres nødvendig hjelp i praksis.

Svar

Jan Christian Vestre: Det klare utgangspunkt er at personer som oppholder seg midlertidig i Sverige må forholde seg til svensk regelverk når det gjelder kommunale helse- og omsorgstjenester.

Nordisk konvensjon om sosial bistand og sosiale tjenester slår i artikkel 6 fast at en person som lovlig oppholder seg i et annet nordisk land, har rett til nødvendige sosiale tjenester i henhold til oppholdslandets lovgivning. Det er dette som er bakgrunnen for at norske myndigheter veileder pasienter til å søke tjenester i den svenske oppholdskommunen. Det er imidlertid et avgjørende premiss i konvensjonen at tjenestene skal vurderes og tildeles etter oppholdslandets (i dette tilfellet Sveriges) nasjonale regelverk.

Representanten viser til et konkret vedtak hvor søknad om hjemmetjenester er avslått av en svensk kommune. Jeg kan ikke kommentere eller overprøve enkeltvedtak truffet av svenske kommunale myndigheter. Samtidig er det slik at et vedtak fattet av en norsk kommune (for eksempel Alta) etter norsk helse- og omsorgstjenestelov, ikke har rettsvirkning i Sverige. Norske kommuner har verken myndighet eller plikt til å yte tjenester på svensk territorium. De kan heller ikke pålegge en svensk kommune å iverksette et norsk vedtak.

Siden det er oppholdslandets regler som avgjør hvilken hjelp og bistand oppholdskommunen konkret har plikt til å gi, er det ikke gitt at man har krav på akkurat samme eller tilsvarende tjenester i oppholdskommunen som i hjemkommunen. Personer som reiser på planlagte og regelmessige opphold til Sverige, bør derfor søke om tjenester fra oppholdskommunen på forhånd. Dersom man får avslag eller er uenig i vedtaket, har man mulighet til å sende en klage til den svenske kommunen, eller å henvende seg til Patientnämnden i den aktuelle regionen, som tilsvarer pasient- og brukerombudsordningen i Norge.