Spørsmål

Mari Holm Lønseth (H): Vil statsråden umiddelbart ta initiativ til en gjennomgang av regelverk som forsinker eller stopper politiets tilgang til bevismateriale i saker om alvorlig kriminalitet?

Begrunnelse

Jeg har merket meg sak i NRK nett 12.09.26, gjengitt på nyhetsmorgen 13.09.26, om etterforskning av en sak om overgrep mot barn. Politiet peker i saken blant annet på at de har søkt innsyn i korrespondanse til plattformene. Det fremkommer ikke spesifikt hvilke plattformer det gjelder, men politiet peker på  at det kan ta flere måneder å få utlevert informasjon fra plattformene på grunn av annet regelverk plattformene må forholde seg til. Dette kan forsinke en etterforskning, og føre til at personer som begår for eksempel overgrep kan bli løslat i påvente av videre etterforskning. Regelverk som forsinker politiets arbeids for å oppklare alvorlig kriminalitet bør gjennomgås og fjernes.
Det er også svært alvorlig at politiet varsler at de ikke har kapasitet til å håndtere de store mengdene med varsler om overgrepsmateriale. Det er regjeringens ansvar å sikre at politiet har ressurser til å bekjempe kriminalitet og beskytte innbyggerne, særlig barn.

Svar

Astri Aas-Hansen: Bekjempelse av overgrep mot barn og annen alvorlig kriminalitet har høy prioritet for regjeringen. Jeg deler representantens bekymring for at politiet mangler eller får forsinket tilgang til viktige elektroniske bevis i alvorlige straffesaker.
Politiets behov for effektiv tilgang til bevis går på tvers av kriminalitetsområdene. Saken som representanten refererer til gjelder utfordringene med å få rask tilgang til elektronisk kommunikasjonsinformasjon fra tilbydere av digitale tjenester og kommunikasjonsplattformer i saker som gjelder nettovergrep og utnyttelse av barn. De samme utfordringene har vi blant annet i bekjempelse av kriminelle nettverk, herunder VaaS (violence-as-a-service). Jeg viser også til mitt skriftlige svar nr. 2472, av 28. april d.å., til spørsmål fra representant Sunniva Holmås Eidsvoll om hvordan regjeringen vil sikre at plattformselskaper i større grad pålegges ansvar for å bidra med nødvendig informasjon og raskere tilgang til digitale bevis for å styrke vernet av offentlig ansatte, herunder lærere.
Utfordringene med politiets tilgang til elektroniske bevis skyldes i stor grad at mange av tilbyderne av elektroniske kommunikasjonstjenester og plattformselskapene er utenlandske, og at bevisene ligger på servere utenfor norsk jurisdiksjon. Statenes suverenitet er et grunnleggende folkerettslig prinsipp, som blant annet innebærer at det bare er det aktuelle landets myndigheter som kan anvende tvangsmidler på eget territorium, slik som å beslaglegge gjenstander eller å pålegge utlevert bevis hos tjenestetilbyderne. Dette utgangspunktet er også reflektert i straffeprosessloven § 4 første ledd, der det fremgår at straffeprosessloven gjelder med de begrensninger som følger av folkeretten eller overenskomst med fremmed stat. Norsk politi er derfor avhengig av bistand fra det aktuelle landet for å innhente slik informasjon fra utenlandske selskaper. Det er opp til hver stat å avgjøre om og hvordan en vil bistå andre land. Som regel må det skje ved rettsanmodning. Utfordringene skyldes altså ikke regelverk som en norsk regjering er i posisjon til å foreslå endret.
Det vi derimot kan gjøre, og som denne regjeringen kontinuerlig jobber med, er å inngå avtaler og samarbeid med andre land som forenkler prosessen med å innhente elektronisk kommunikasjonsinformasjon ved etterforskning av straffesaker. Gjennom konvensjoner og bilaterale avtaler har Norge gjennom flere tiår forpliktet seg til rettslig samarbeid. Den viktigste konvensjonen for rettslig samarbeid i Europa er Europarådets konvensjon om gjensidig hjelp i straffesaker av 20. april 1959. Den er ikke begrenset til visse typer straffesaker eller bestemte typer bistand, og er derfor bredt anvendelig. Denne suppleres av EUs konvensjon av 29. mai 2000, som har stor praktisk betydning for Norge, idet den gir grunnlag for en forenklet og mer effektiv oversendelse av anmodninger mellom stater.
Enkelte stater har åpnet for at tjenestetilbydere på deres territorium kan utlevere visse typer elektronisk informasjon direkte til utenlandsk politi og påtalemyndighet til bruk i etterforskning av straffbare forhold. Slik jeg forstår det, er dette i hovedsak begrenset til abonnementsopplysninger. Denne formen for innhenting av elektronisk informasjon direkte fra utenlandske tjenestetilbydere er stor grad basert på frivillighet og selskapenes egne retningslinjer, og forutsetter at den aktuelle staten der selskapet er hjemmehørende samtykker til slikt samarbeid med utenlandske myndigheter.
Det arbeides operativt med å styrke det frivillige samarbeidet med tjenestetilbyderne. Kripos har siden 2022 hatt en SPOCit-funksjon som bistår norsk politi ved innhenting av abonnentinformasjon fra internasjonale tilbydere som Google, Microsoft, Snapchat og Apple. Samarbeid og innhenting av abonnentinformasjon skjer også direkte mellom politidistriktene og tjenestetilbydere som TikTok. I 2024 ble det opprettet en nordisk arbeidsgruppe for samarbeid med tjenestetilbydere. Gruppen består av politimyndigheter fra de nordiske landene og skal bidra til erfaringsutveksling, koordinering og bedre samarbeidsformer med de store internasjonale tjenestetilbyderne.
For å styrke og effektivisere politiets muligheter til å innhente elektroniske bevis i ved etterforskning av straffesaker arbeider også regjeringen langs flere spor. Norge er tilsluttet Europarådets konvensjon om datakriminalitet (Budapestkonvensjonen) og har signert konvensjonens andre tilleggsprotokoll. Tilleggsprotokollen åpner for å innhente domene- og abonnementsopplysninger raskere ved at det kan skje direkte fra utenlandske tjenestetilbydere. Justis- og beredskapsdepartementet har nedsatt en arbeidsgruppe som blant annet utreder hvilke regelverksendringer som er nødvendig for å kunne gjennomføre tilleggsprotokollen i norsk rett.
Et sentralt regelverk for å sikre at politiet og påtalemyndigheten raskt får tilgang til elektroniske bevis fra utenlandske tilbydere av elektroniske kommunikasjonstjenester er EUs forordning og direktiv om tilgang til elektroniske bevis (E-evidence). Regelverket om E-evidence inneholder blant annet regler om at politi og påtalemyndighet i et EU-land kan kreve å få tilgang til elektroniske bevis direkte fra tjenestetilbydere som tilbyr tjenester i EU, og som er etablert i et annet EU-land eller utenfor EU, innenfor korte frister og uavhengig av hvor de elektroniske bevisene er lagret.
Et annet relevant regelverk for å tilrettelegge for at politiet og påtalemyndigheten mer effektivt kan innhente bevis i utlandet er den europeiske etterforskningsordren (EIO). I likhet med den europeiske arrestordren bygger EIO på forutsetningen om gjensidig tillit statene imellom og prinsippet om gjensidig anerkjennelse. Det innebærer en forenkling og effektivisering med hensyn til rettslig samarbeid, sammenliknet med bruken av rettsanmodninger.
For regjeringen er det viktig at norsk politi og påtalemyndighet har like gode verktøy for sin straffesaksbehandling, som europeisk politi og påtalemyndighet. Regjeringen arbeider derfor for norsk tilknytning til disse regelverkene, og vi er i kontakt med EU om dette. Siden hverken E-evidence eller EIO er omfattet av våre eksisterende avtaler med EU, vil jeg understreke at det ikke er noen automatikk i at Norge får knytte seg til disse regelverkene, men dette er et høyt prioritert arbeid fra min side.
Regjeringen følger også EUs arbeid med en forordning for å forebygge og bekjempe seksuelle overgrep mot barn på nett (CSAM-forordningen). Formålet med dette regelverket er først og fremst å pålegge tilbydere å avdekke, rapportere og fjerne overgrepsmateriale mot barn og å motvirke spredning av slikt materiale. Regelverket gjelder ikke innhenting av bevis i straffesaker, men er likevel et viktig tiltak for å beskytte barn og redusere tilgjengeligheten av overgrepsmateriale på nettet. Regjeringen følger forhandlingene tett og avventer det endelige innholdet i regelverket.