Spørsmål

Erlend Larsen (H): Kystvakten initierte og fulgte en utvikling under statens egen innovasjonskontrakt og mottok leveransen – før Forsvarsmateriell i etterkant avviste kommersielt oppgjør, enda kontrakten fastslår at bruksretten ikke er vederlagsfri.
Mener statsråden at ansvarsdelingen mellom Kystvakten og Forsvarsmateriell i innovasjonsanskaffelser er hensiktsmessig, og er Forsvarsmateriell rigget for å anskaffe innovasjon smidig, slik at gründerbedrifter ikke blir kasteballer mellom etater i forsvarssektoren?

Begrunnelse

En gründerbedrift i Agder utviklet fra 2023 et kontroll- og rapporteringssystem for Kystvakten, etter Kystvaktens eget initiativ, organisert som innovasjonskontrakter gjennom Innovasjon Norge. Underveis utvidet Kystvaktens egne mannskaper behovet fra et måleverktøy til et komplett operativt system, og etaten ga skriftlige referanser om et samarbeid som «har vært utmerket» og «et meget stort potensiale». Systemet ble levert komplett og til avtalt tid 1. desember 2025.
Innovasjonskontrakten av mai 2025 fastslår at bruksretten til det ferdige systemet ikke er automatisk og ikke vederlagsfri, og at en egen kommersiell avtale skulle inngås etter prosjektet. Samme ledelsesfunksjon hos Kystvakten signerte begge innovasjonskontraktene, definerte spesifikasjonene og forhandlet selv frem oppgjøret, som i november 2025 ble anbefalt overfor etatens eget beslutningsråd. I april 2026 kom Forsvarsmateriell inn som merkantilt kontaktpunkt og avviste kommersiell avtale – skriftlig fastholdt 17. juni 2026 – med den begrunnelse at Kystvaktens eget bidrag var tilstrekkelig kompensasjon. Samme brev bekrefter at Kystvakten har vært tilfreds med leveransen.
Spørsmålet gjelder ikke den konkrete avtaletvisten, som partene og eventuelt domstolene må håndtere, men organiseringen den springer ut av. Når én etat definerer behovet, følger utviklingen og mottar leveransen, mens en annen etat i etterkant avviser oppgjøret, blir leverandøren kasteball mellom etater med delt ansvar. Kan forsvarssektoren motta leveranser utviklet under statens egne innovasjonskontrakter og deretter avvise oppgjør med henvisning til eget bidrag, er innovasjonskontrakten i praksis gratis utvikling for staten, med gründeren som risikobærer.
Stortinget har vedtatt en historisk satsing på forsvarssektoren, og regjeringen har uttalt ambisjon om å trekke små teknologibedrifter og dual use-miljøer inn i totalforsvaret. Kystvaktens egen årsrapport for 2025 viser samtidig redusert kontrollkapasitet på sjøen. Skal ambisjonen lykkes, må anskaffelsene kunne skje smidig, og små leverandører må kunne stole på at forsvarssektoren står ved forutsetningene i statens egne kontrakter.

Svar

Tore Onshuus Sandvik: Saken det vises til gjelder ikke en offentlig anskaffelsesprosess, men handler om at en norsk bedrift har blitt tildelt tilskudd fra Innovasjon Norge gjennom en Innovasjonskontrakt. Dette er en konkret finansiell støtteordning som gir tilskudd til en leverandørbedrift som inngår samarbeid med en pilotkunde om å utvikle en ny teknologi eller løsning. Formålet med ordningen er å avlaste økonomisk risiko for bedriften under dette samarbeidet, samtidig som bedriften kan få tilgang til kompetanse og ressurser fra pilotkunden som den ellers ikke ville ha hatt tilgang til. Pilotkunden forplikter seg til å bidra i utviklingen gjennom egeninnsats i form av for eksempel rådgivning, testing og andre former for kompetanseoverføring. Innovasjon Norge stiller krav om at bedriften utvikler en løsning med betydelig potensial for kommersialisering og vekst, og at det foreligger planer om salg til et større marked. Innovasjonskontrakter er ikke er ment å utløse en anskaffelsesplikt for pilotkunden. 
Regjeringen ønsker å bidra til at norske bedrifter kan utvikle løsninger som møter Forsvarets behov, og samtidig blir konkurransedyktige i større nasjonale og internasjonale markeder. Det omtalte samarbeidet gjennom en innovasjonskontrakt mellom Kystvakten og en norsk gründerbedrift er et eksempel på hvordan dette kan foregå. Dersom en spesifikk løsning som utvikles skal anskaffes i etterkant, gjelder det offentlige anskaffelsesregelverket på vanlig måte.
Når det gjelder den konkrete saken som spørsmålsstiller henviser til opplyser Forsvarsmateriell at Kystvakten henvendte seg til Forsvarsmateriell for bistand knyttet til en mulig anskaffelse i etterkant av at Kystvakten hadde vært pilotkunde i flere innovasjonskontrakter med leverandøren. I etterkant av en prosess med leverandøren, og basert på egne vurderinger, besluttet Kystvakten at de ikke går videre med anskaffelsen. Basert på informasjonen jeg har fått forelagt mener jeg derfor at Forsvarsmateriell sin bistand til Kystvakten i dette tilfellet, og den generelle arbeidsdelingen mellom forsvarsetatene i slike saker er hensiktsmessig.