Spørsmål

Frøya Skjold Sjursæther (MDG): Hvordan begrunner regjeringen sitt forslag om å øke fangstkvoten for krill i Sørishavet, og hvorfor vurderer regjeringen risikoen for økosystemene i Antarktis annerledes enn de fleste andre europeiske land og fagmiljøer?

Begrunnelse

Krillfisket i Sørishavet har økt betydelig de siste årene, og i 24/25-sesongen ble den gjeldende fangstgrensen på 620 000 tonn nådd for første gang. Samtidig har flere forskningsmiljøer og sivilorganisasjoner advart mot konsekvensene av et stadig mer intensivt industrifiske i et sårbart økosystem der krill utgjør en nøkkelart for blant annet hval, sel og pingvin. I 2025 stod selskapet Aker QRILL for hele 52 pst. av fangsten.

Under CCAMLRs årsmøte i 2025 tok Norge til orde for en betydelig økning i den tillatte fangsten av krill. Forslaget fikk ikke støtte fra andre europeiske land, mens Europaparlamentet har tatt til orde for en langt mer restriktiv linje og etterlyst moratorium for krillfiske.

Svar

Marianne Sivertsen Næss: Fiskeriet etter antarktisk krill forvaltes gjennom Kommisjonen for bevaring av marine levende ressurser i Antarktis (CCAMLR), der Norge har vært medlem siden kommisjonen ble etablert i 1981. CCAMLRs mandat er å sikre bevaring av marine levende ressurser i Antarktis, samtidig som det åpnes for bærekraftig utnyttelse av ressursene.

Norske myndigheter er på linje med andre medlemsstater i CCAMLR om behovet for å etablere nye verneområder i Sørishavet rundt Antarktishalvøya, men samtidig også tillate en moderat økning av dagens fangstnivå av krill dersom vitenskapelig forskning og data tilsier at dette er bærekraftig.
Årlig fangstvolum ble i 1991 fastsatt av CCAMLR til 620 000 tonn og har ligget på dette nivået siden. Grensen ble etablert som en føre-var-løsning, med utgangspunkt i historiske fangstnivåer og før det forelå omfattende kunnskap om krillbestandens størrelse, utbredelse og populasjonsdynamikk, samt krillens betydning for økosystemet og for krillavhengige predatorarter. Siden den gang er kunnskapsgrunnlaget vesentlig styrket gjennom omfattende biomasseundersøkelser og ny forskning. Dette gir i dag et langt bedre grunnlag for å vurdere hva som er et forsvarlig fangstnivå under dagens forhold.
Basert på biomasseestimatene for delområdene 48.1-48.4 har CCAMLR beregnet en teoretisk vitenskapsbasert og føre-var-basert total tillatt fangst (TAC) på ca. 5,6 millioner tonn. Dette representerer ikke et anbefalt fangstnivå, men en teoretisk øvre grense beregnet etter CCAMLRs beslutningsregler. På grunn av usikkerhet knyttet til den geografiske fordelingen av fisket og mulige lokale effekter på predatorarter er den operative fangstgrensen fortsatt holdt på 620 000 tonn, tilsvarende om lag 11 prosent av den teoretiske føre-var-grensen.
Det norske forslaget i 2025 bygget på bestandsestimater fra akustiske undersøkelser, analyser av naturlig dødelighet, rekruttering og predatorbehov, samt vurderinger av geografisk overlapp mellom fiskeri og predatorarter. Forslaget bygget gjennomgående på konservative forutsetninger og flere lag med føre-var-hensyn. Resultatet var en moderat økning i fangstnivået kombinert med en vesentlig mer finmasket regulering av fisket. Fangsten skulle fordeles mellom mindre forvaltningsenheter, mellom sesonger og i større grad styres i tid og rom. Målet var å redusere lokale konsentrasjoner av fangst og samtidig ivareta predatorenes behov bedre enn under dagens system.
Når det gjelder påstanden om at andre europeiske land ikke støttet Norges forslag under årsmøtet i 2025, er det vanskelig å gi et entydig svar på dette. I CCAMLR fattes beslutninger ved konsensus, og medlemslandene kan ha ulike faglige, forvaltningsmessige og politiske vurderinger av forslag som legges fram. For øvrig har Norge og Storbritannia i etterkant ledet det såkalte SHIFT-arbeidet på oppdrag fra CCAMLR, med formål å kartlegge medlemslandenes synspunkter og identifisere hvilke spørsmål som må avklares for å oppnå enighet om den videre utviklingen av krillforvaltningen. Erfaringene fra dette arbeidet tyder på at det er bred støtte til målet om en økosystembasert og føre-var-basert forvaltning av krillressursene.
Ulikhetene synes i større grad å være knyttet til hvordan et nytt system skal innføres i praksis, hvilke kontroll- og overvåkingsmekanismer som skal ligge til grunn, hvordan overvåkingsdata skal brukes i beslutningsprosessene, og hvilke løsninger som skal gjelde dersom nødvendige data ikke foreligger. Diskusjonen har derfor i stor grad handlet om veien fram mot et nytt forvaltningssystem, snarere enn om de overordnede målene for forvaltningen.
Når det gjelder representantens henvisning til Europaparlamentet, har ikke regjeringen grunnlag for å kommentere dette nærmere, da tilnærmingen representanten viser til ikke har vært fremmet gjennom CCAMLR-prosessen. Regjeringens vurdering er at regulering av krillfisket bør bygge på CCAMLRs vitenskapelige prosesser og prinsipper om økosystembasert og føre-var-basert forvaltning. En svakhet ved dagens ordning er at den ikke i tilstrekkelig grad regulerer fordelingen av fangst i tid og rom. Det er nettopp dette Norge og også Storbritannia har forsøkt å legge fram løsninger til, og samtidig utvikle et mer dynamisk forvaltningssystem.
Norge har tett samarbeid med sentrale aktører både under og forut for de årlige forhandlingene i CCAMLR. Slik også i år. Vi gjennomfører bilaterale konsultasjoner med alle sentrale medlemsland, og bidrar i vesentlig grad til å finne gode løsninger med fokus på både etablering av nye verneområder og en moderat økning av fangstvolumet av krill, forutsatt at dette er bærekraftig og i tråd med vitenskapelige data.
Arbeidet med en eventuell justering av forvaltningen av krillfisket må samtidig ses i sammenheng med arbeidet med å etablere nye marine verneområder rundt Antarktishalvøya. Dette er fordi spørsmål om marine verneområder og den videre utviklingen av krillforvaltningen i praksis har vært tett knyttet sammen i forhandlingene i CCAMLR. Norge mener at disse hensynene kan ivaretas parallelt gjennom et vitenskapsbasert forvaltningsregime for krill kombinert med målrettede tiltak for å beskytte særlig sårbare områder.