Spørsmål

Erlend Wiborg (FrP): Mener statsråden at legging av heller eller belegningsstein på et allerede opparbeidet uteareal eller en eksisterende privat biloppstillingsplass i seg selv kan anses som en «konstruksjon eller anlegg» etter plan- og bygningsloven §§ 1-6 og 20-1, og hvilke rettskilder mener statsråden i så fall gir grunnlag for en slik forståelse, herunder hvor går den nedre grensen for hvilke mindre arbeider på privat eiendom som omfattes av lovens tiltaksbegrep?

Begrunnelse

Det har oppstått spørsmål om hvor langt begrepet «konstruksjon eller anlegg» i plan- og bygningsloven skal forstås, og særlig om helt ordinære og mindre arbeider på privat eiendom kan omfattes av tiltaksbegrepet.
Historisk inneholdt bygningsloven av 1965 § 84 en opplisting av blant annet kaianlegg, moloer, dokker, bruer, transformatorer, tank- og beholderanlegg og andre varige konstruksjoner og anlegg.
«For kaianlegg, moloer, dokker, bruer, transformatorer, tank- og beholderanlegg, underjordiske anlegg, haller og bedrifter i fjell, tribuner, idrettsanlegg, andre varige konstruksjoner og anlegg og masseuttak ut over husbehov som ikke går inn under § 93, må melding sendes bygningsrådet før graving, fylling, oppføring eller riving settes i gang. Reglene i § 94 nr. 3 gjelder tilsvarende.»
Jeg er blitt gjort kjent med saker hvor Statsforvalteren skal ha lagt til grunn en forståelse som innebærer at også legging av heller på privat eiendom kan omfattes av begrepet «konstruksjon eller anlegg». En så vid forståelse kan i praksis medføre at svært ordinære arbeider på egen eiendom trekkes inn under plan- og bygningslovens regler.
Det synes likevel klart at det må eksistere en nedre grense for hvilke fysiske arbeider som skal regnes som et tiltak etter plan- og bygningsloven. Departementet har også i tidligere tolkningsuttalelser lagt til grunn at tiltak av helt beskjeden karakter etter en konkret vurdering kan falle utenfor byggesaksdelens tiltaksbegrep. Ser man på opplistingen og omfanget disse tiltakene normalt sett forbindes med, så vil jo diskrepansen være enorm, når heller på en privat parkeringsplass rammes av ordlyden. Det vil jo bety at enhver endring på overflaten kan omtales som anlegg/konstruksjoner og anses søknadspliktig, selv når det ikke gjøres terreng inngrep.
Det er derfor ønskelig å få avklart hvilket rettslig grunnlag som foreligger for en slik forståelse, og hvor regjeringen mener den nedre grensen for lovens tiltaksbegrep skal trekkes.

Svar

Bjørnar Skjæran: Jeg kan ikke ta stilling til eller uttale meg om en konkret sak, og svarer derfor på generelt grunnlag.

Det er kommunen som i første omgang vurderer om et konkret tiltak omfattes av plan- og bygningsloven, og om det krever søknad. Denne vurderingen må gjøres med utgangspunkt i blant annet plan- og bygningsloven §§ 1-6 og 20-1.

Plan- og bygningsloven § 20-1 angir hvilke tiltak som er omfattet av lovens byggesaksdel. Dersom et tiltak faller inn under ett av alternativene i bestemmelsen, er det i utgangspunktet søknadspliktig, og må vurderes og godkjennes av bygningsmyndighetene. Disse tiltakene skal følge saksbehandlingsreglene og oppfylle de materielle kravene i byggesaksbestemmelsene.

Det finnes samtidig tiltak som ikke krever søknad. Det kan enten være fordi tiltaket er så beskjedent at det faller utenfor byggesaksdelen i loven, eller fordi det er gjort særskilt unntak fra søknadsplikten. At et tiltak ikke krever søknad, innebærer likevel ikke at man står fritt fra kravene i plan- og bygningslovgivningen. Tiltakshaveren har da selv ansvaret for å at tiltaket er i samsvar med regelverket.

Et tiltak som ikke omfattes av byggesaksdelen kan likevel være omfattet av det generelle tiltaksbegrepet. Tiltaksbegrepet i § 1-6 omfatter i hovedsak de samme tiltakene som i § 20-1, men kan i enkelte tilfeller favne videre. Dette gjelder blant annet «annen virksomhet og endring av arealbruk» som vil være i strid med arealformål, planbestemmelser eller hensynssoner.

Det innebærer at arealplaner også kan få betydning for tiltak som ikke er søknadspliktige etter byggesaksdelen. Arealplanene fastsetter rammene for bruken av et område og er bindende for tiltak som omfattes av § 1-6. Tilsvarende gjelder byggeforbudet i strandsonen etter § 1-8 for tiltak som omfattes av §§ 1-6 og 20-1, men med de unntakene som følger av loven.
Om et konkret tiltak omfattes av tiltaksbegrepet, må vurderes i det enkelte tilfelle. For tiltak som vurderes etter § 20-1, vil det være relevant å vektlegge tiltakets størrelse/omfang, virkninger for omgivelsene, graden av forankring i grunnen, hvor permanent tiltaket er, om det knytter seg offentlige interesser til tiltaket, hvorvidt det er behov for at plan- og bygningslovens materielle bestemmelser skal komme til anvendelse på den type tiltak det dreier seg om. I særlig sårbare områder, for eksempel i strandsonen, vil det likevel kunne knytte seg offentlige interesser til normalt bagatellmessige tiltak, slik at det må foretas en konkret vurdering.

Det skal som utgangspunkt relativt mye til for at legging av heller eller belegningsstein i seg selv utgjør et søknadspliktig tiltak etter plan- og bygningsloven. Slik opparbeiding kan likevel etter en konkret vurdering omfattes av tiltaksbegrepet i § 1-6.

Dette er blant annet illustrert i en sak for Oslo tingrett, hvor retten kom til at etablering av skiferheller og lyktestolper var et tiltak etter § 1-6. Retten la i vurderingen vekt på at tiltaket innebar en «vesentlig ulempe for gjennomføringen» av arealformålet og hensynssonen som gjaldt for området. I den konkrete saken ble etablering av skiferheller og lyktestolper dermed vurdert som et søknadspliktig tiltak.