Spørsmål

Endre Skjervø (FrP): Er det fylkesmannen, og dermed staten, som skal definere om hvor mange turer funksjonshemmede trenger å dra på hyttetur, eller bør dette kunne overlates til lokale folkevalgte som tross alt er valgt av folket i den kommunen dette gjelder, og som naturlig nok er de som har den beste kunnskapen om lokale forhold, og er statsråden enig i at det er uheldig å overstyre de lokale folkevalgte i denne saken konkret?

Begrunnelse

I Trønder-Avisa den 16.april 2010 kunne vi lese at fylkesmannen omgjør motorferdselsvedtak. En funksjonshemmet, fra Steinkjer, fikk i januar 2010 innvilget sin søknad om ubegrenset lov til å kjøre til sin hytte med ATV av kommunens folkevalgte, en strekning på ca 900 meter. Hun ble ifølge avisen alvorlig skadet i en trafikkulykke i 2007, og var før ulykken på hytta så og si hver eneste helg. Gleden over vedtaket i kommunen var naturlig nok stor. De folkevalgte har altså etter en grundig vurdering kommet frem til at hun skal kunne kjøre frem til hytta når hun måtte ønske å dra dit. Imidlertid har fylkesmannen nå opphevet vedtaket, og gir henne rett til kun å dra på hytta et fåtall ganger i året. (syv ganger på sommeren og tjue ganger på vinteren.) Hun er naturlig nok meget skuffet over dette og hun sier selv i et intervju til Trønder-Avisa at "jeg føler at jeg og familien blir jaget bort fra livsverket vårt".

Svar

Erik Solheim: Jeg går ikke inn i den konkrete saken om Fylkesmannen i Nord-Trøndelags omgjøring av vedtaket, men slik jeg har forstått denne saken dreier det seg om omfang av kjøring – ikke om å si nei til kjøring. Vedtaket er påklaget og ligger nå hos Fylkesmannen i Nord-Trøndelag til forberedende behandling. Dersom fylkesmannen ikke endrer sitt vedtak oversendes saken til Direktoratet for naturforvaltning for klagebehandling. En slik behandling er i samsvar med alminnelig forvaltningsrett.
Når det gjelder personer med nedsatt funksjonsevne som har behov for å komme ut i naturen har jeg stor forståelse for det. Samtidig legger regelverket for motorferdsel opp til en streng praksis ut fra hensynet til naturmiljøet og naturopplevelser, særlig for barmarkskjøring. Forvaltningen står i slike saker ofte overfor vanskelige avveininger.