Spørsmål

Liv Signe Navarsete (Sp): Kor mange gonger kontakta Noreg Europol i 2014 i høve akutte saker, og kan statsråden gjere greie for kva desse akutte sakene handla om?

Begrunnelse

Noreg har ei tredjepartsavtale med Europol, og det er ynskjeleg å få eit oversyn over norsk politi sin bruk av Europol sine system.

Svar

Anders Anundsen: Spørsmålet gjelder politisamarbeid på operativt nivå mellom norsk og utenlandsk politi. Det er derfor innhentet informasjon fra Politidirektoratet som dette svaret bygger på.
Europol besitter opplysninger i to hoveddatabaser; SOC (Serious and Organised Crime) og CT (Counter terrorism). Alle forespørsler som fyller Europol sitt mandat blir lagret i tre år i disse basene. Videre besitter Europol EIS (European Information System) som er en «hit/no-hit» database og som i utgangspunktet brukes operativt i all hovedsak av EU-landene. Dette er nærmest en form for registersjekk mht. om det forefinnes historiske opplysninger om aktuelle entiteter. Systemet har, etter Politidirektoratets vurdering, i all hovedsak en operativ funksjon ved at man i sanntid kan sjekke om en person er rapportert inn av andre medlemsland. Norge bruker dette systemet lite. Årsaken er et Norge som tredjeland ikke har adgang til å søke slik medlemsstatene har, og Norge har heller ikke mulighet til å laste opp egne data.
Norske forespørsler går gjennom Europols Operational Centre via Siena (Europols sikre system for utveksling av saksinformasjon). Normal saksgang tar lang tid (ca. 2 dager) og har dermed liten operasjonell betydning for kontrollvirksomhet i Norge. I akutte tilfeller kan man få raske svar (ned mot 15 minutter) ved å ringe Europols Operational Centre.
Siden Siena-systemet ble innført rundt 2010 har de fleste land hatt en vesentlig økning i antallet meldinger som utveksles. For Norges del var antallet meldinger i 2010 4.627, mens det i 2014 var 9.107, dvs. en økning på 97 %. Fordi alle norske søk skjer via Europol, finnes det ikke noen statistikk over søk i EIS. Basert på Siena-statistikken anslår Politidirektoratet at det maksimalt ble søkt i EIS ca. 2 000 ganger i 2014.
Den norske deskens interne statistikk viser at ca. 25 % av meldingene for Norges del er utgående forespørsler, dvs. meldinger hvor Norge ber andre land eller Europol om informasjon. De resterende ca. 75 % er enten meldinger som er adressert til Norge eller meldinger Norge mottar i kopi.
Jeg legger til grunn at når det spørres om akutte saker, siktes til hastesaker hvor oppfølging er i form av operativ bistand fra konkret land. I disse sakene vil den norske desken henvende seg direkte til gjeldende lands liaison på vegne av aktuelt politidistrikt i Norge, og samarbeidet er av mer bilateral karakter.
Hastesaker kan i prinsippet gjelde alle typer alvorlige straffesaker. Et typisk tilfelle er narkotikasaker som avdekkes ved grensen hvor det er behov for umiddelbart å identifisere gjerningsperson/organisatorer i utlandet og for å sikre bevis før de går tapt. Andre eksempler er frysing av bankkontoer i saker om økonomisk kriminalitet og frysing av IP-adresser og/eller identifisering av mistenkte i saker om seksuelle overgrep via internett. Norge mottar også ofte henvendelser i hastesaker hvor det forventes umiddelbart svar.
Politidirektoratet opplyser at omfanget av de mer bilaterale hastesakene er vanskelig å tallfeste, men at denne type henvendelser skjer anslagsvis en gang i uken.