Spørsmål

Guri Melby (V): Hvorfor er gebyret for å søke om familiegjenforening satt så høyt som 10 500 kr, og når vil justisministeren følge opp følgende punkt fra Granavolden-erklæringa: «Redusere gebyr ved familiegjenforening for personer med flyktningstatus?

Begrunnelse

De siste årene har gebyret for å søke om familiegjenforening økt betydelig, og er nå blant de høyeste i verden. Til sammenligning er gebyret i vårt naboland Sverige på 1 500 kr for voksne og 750 kr. for barn, mens gebyret i Norge nå er på 10 500 kr. Dette gebyret representerer et betydelig hinder for alle med flyktningstatus som ønsker å benytte seg av retten til å gjenforenes med sin nære familie. Nylig ankomne flyktninger har som hovedregel ikke inntekt, og de fleste vil derfor ha store problemer med å betale et slikt gebyr.

Svar

Jøran Kallmyr: I følge Finansdepartementets rundskriv R-112 «Bestemmelser om gebyr- og avgiftsfinansiering» kan gebyrordninger etableres når det offentlige utfører en klart definert tjeneste ovenfor betaleren, og det ikke betales for noe annet eller mer. Videre står det i rundskrivet at betalingen ikke skal overstige kostnaden ved å produsere og levere tjenesten, og at betalingen fullt ut bør dekke kostnadene ved å produsere og levere tjenesten basert på kostnadseffektiv drift.
Satsen på 10 500 kr for en søknad om familieinnvandring reflekterer de samlede kostnadene knyttet til å behandle en slik sak for de involverte forvaltningsinstansene (utenriksstasjoner, politiet og Utlendingsdirektoratet). Når kostnader knyttet til denne typen saksbehandling gjennomgås og oppdateres, legges konservative anslag for ressursbruk til grunn, for å være sikre på at vi ikke velter unødige kostnader over på søkerne.
Selv om staten har rett til å innkreve kostnadsdekkende gebyr kan det være gode grunner til å subsidiere gebyr for enkeltgrupper, for eksempel av fordelingshensyn. Barn er derfor en gruppe som er fritatt for gebyr for de fleste sakstyper i utlendingsforvaltningen, inkludert familieinnvandring. En nedjustering av gebyret vil medføre en ytterligere subsidiering fra skattebetalerne, og vil derfor eventuelt måtte vurderes og følges opp i budsjettsammenheng.