Spørsmål

Une Bastholm (MDG): Naboene til Tysvær vindkraftverk har blitt tilbudt 500 000 kroner for å leve med for høy støy. Gjennom avtalen forplikter naboene seg til aldri å klage på støy, skygge eller andre ulemper.
Hvor utbredt er slike avtaler ved vindkraftutbygginger, og hvorfor har man tillatt slike avtaler?

Begrunnelse

VG skrev lørdag forrige uke at krafteiere betaler naboene til Tysvær vindkraftverk i Rogaland 500.000 kroner for å leve med for høye støynivåer. Gjennom avtalen forplikter naboene seg til aldri å klage på støy, skygge eller andre ulemper. Dermed blir grunneierne gitt et personlig ansvar for å akseptere brudd på støyregler, selv om disse reglene er noe vi har for å beskytte befolkningen mot helseskade.

Svar

Tina Bru: Jeg vil innledningsvis peke på at NVEs vedtak av 9. juli 2020 om Godkjenning av tiltaksplan for støy og skyggekast for Tysvær vindkraftverk er påklaget til departementet, og ligger til forberedende klagebehandling i NVE i tråd med forvaltningslovens bestemmelser. Jeg kan derfor ikke gå spesifikt inn på denne saken nå.
Videre besvarer jeg også et tilsvarende spørsmål (nr. 152) fra representanten Halleland. Den generelle delen av svarene er likelydende.
Generelt er det slik at de aller fleste vindkraftverk er basert på minnelige avtaler med grunneierne i planområdet. Det er bare unntaksvis at det eksproprieres for rettigheter til grunnareal som er nødvendig for etablering av selve vindkraftverket. Konsesjonsmyndighetene er ikke part i disse avtalene, og kan derfor ikke redegjøre nærmere detaljert for innholdet i slike avtaler. Generelt kan det likevel legges til grunn at grunneieravtalene regelmessig vil omfatte både kompensasjon for bruk av areal til vindkraftformål og kompensasjon for andre ulemper. At vindkraftverk kommer i stand ved at vindkraftaktørene og de berørte grunn- og rettighetshavere inngår avtaler på forretningsmessig grunnlag, mener jeg i seg selv kan være positivt.
I flere saker har konsesjonæren også inngått avtaler med naboer som er berørt av et prosjekt. Hva disse avtalene går ut på, vil variere fra sak til sak. I og med at avtalene er privatrettslige, har jeg ikke en fullstendig oversikt over utbredelsen av slike avtaler.
Jeg vil likevel påpeke at ingen er forpliktet til å inngå avtaler om at de må tåle støy over grenseverdiene i gjeldende retningslinjer. Dette er frivillig og hver enkelt må avgjøre selv hva som er best for sin situasjon. Konsesjonsmyndighetene ønsker generelt ikke å legge begrensninger på privatpersoners avtalefrihet. Det følger av veilederen til retningslinjene om støy at kompensasjonsordninger kan vurderes i de tilfeller der støyfølsom bebyggelse er lokalisert i områder med store støyvirkninger. Over et visst nivå må støyulemper kompenseres for, enten gjennom avbøtende tiltak, tilpasning eller erstatning ved for eksempel innløsning eller annen form for kompensasjon.
La meg også presisere at ingen kan frasi seg sin forvaltningsrettslige klageinteresse gjennom private avtaler. Forvaltningen vil aldri være bundet av en slik avtale ved utøvelse av offentlig myndighet, dersom det kommer klage på et vedtak fra en nabo som for øvrig har rettslig klageinteresse. Dersom en ny myndighetsbehandling skulle lede til et annet resultat enn hva som er forutsatt i avtalen mellom partene, er dette noe som i så fall må løses mellom avtalepartene på privatrettslig grunnlag.