Muntlig spørsmål fra Frøya Skjold Sjursæther (MDG) til statsministeren
I går kveld kom jeg hjem fra Brussel, etter å ha brukt noen dager på å snakke om klima- og energipolitikk med politikere i Europaparlamentet. Kanskje det tydeligste jeg sitter igjen med når jeg har kommet hjem, er at Norge rett og slett ikke får til klimapolitikk. Mens resten av verden investerer dobbelt så mye i fornybart som de investerer i fossilt, investerer Norge seks ganger mer i vår fossilindustri enn i all annen industri til sammen. Mens EU bygger ut sol- og vindkraft i rekordfart, står fornybarutbyggingen i Norge i praksis på stedet hvil. Mens EU har kuttet utslippene sine med 37 pst., har Norge kuttet sine med under 13 pst. Mens EU planlegger hvordan de kan kvitte seg med norsk olje og gass, planlegger Norge hvordan vi kan pumpe opp enda mer i den energipolitiske og europeiske sikkerhetens navn. Alvorlig talt: Klimakrisen blir ikke mindre viktig fordi det pågår andre kriser. Klimapolitikk er ikke valgfritt og noe man kan velge bort – likevel gjør denne regjeringen det gang på gang på gang på gang. I Brussel lærte jeg at ambisiøs klimapolitikk er en selvfølgelighet blant nesten alle partigruppene i Europaparlamentet, og at EU skal bort fra fossile brensler. Det skulle bare mangle for et stort flertall. Jeg lærte også at EU ser på radikal klimapolitikk som sitt beste konkurransefortrinn i den tiden vi skal inn i nå. I 2025 var utslippene fra norsk olje og gass, der det ble brent i utlandet, elleve ganger større enn alle norske utslipp til sammen. Hvis Norge mener alvor med å være en del av klimaløsningen framfor klimaproblemet, er Norges mest klimafiendtlige næring et godt sted å starte. Mener statsministeren at det ville vært bedre for klimaet og framtidens næringsliv og arbeidsplasser at vi fortsatte å satse på fornybar energi og på å kutte utslipp framfor å fortsette å skreddersy økonomien vår etter oljenæringens behov?
Datert: 28.01.2026
Besvart: 28.01.2026 av statsminister Jonas Gahr Støre
Spørsmål
Frøya Skjold Sjursæther (MDG): I går kveld kom jeg hjem fra Brussel, etter å ha brukt noen dager på å snakke om klima- og energipolitikk med politikere i Europaparlamentet. Kanskje det tydeligste jeg sitter igjen med når jeg har kommet hjem, er at Norge rett og slett ikke får til klimapolitikk.
Mens resten av verden investerer dobbelt så mye i fornybart som de investerer i fossilt, investerer Norge seks ganger mer i vår fossilindustri enn i all annen industri til sammen. Mens EU bygger ut sol- og vindkraft i rekordfart, står fornybarutbyggingen i Norge i praksis på stedet hvil. Mens EU har kuttet utslippene sine med 37 pst., har Norge kuttet sine med under 13 pst. Mens EU planlegger hvordan de kan kvitte seg med norsk olje og gass, planlegger Norge hvordan vi kan pumpe opp enda mer i den energipolitiske og europeiske sikkerhetens navn.
Alvorlig talt: Klimakrisen blir ikke mindre viktig fordi det pågår andre kriser. Klimapolitikk er ikke valgfritt og noe man kan velge bort – likevel gjør denne regjeringen det gang på gang på gang på gang.
I Brussel lærte jeg at ambisiøs klimapolitikk er en selvfølgelighet blant nesten alle partigruppene i Europaparlamentet, og at EU skal bort fra fossile brensler. Det skulle bare mangle for et stort flertall. Jeg lærte også at EU ser på radikal klimapolitikk som sitt beste konkurransefortrinn i den tiden vi skal inn i nå.
I 2025 var utslippene fra norsk olje og gass, der det ble brent i utlandet, elleve ganger større enn alle norske utslipp til sammen. Hvis Norge mener alvor med å være en del av klimaløsningen framfor klimaproblemet, er Norges mest klimafiendtlige næring et godt sted å starte.
Mener statsministeren at det ville vært bedre for klimaet og framtidens næringsliv og arbeidsplasser at vi fortsatte å satse på fornybar energi og på å kutte utslipp framfor å fortsette å skreddersy økonomien vår etter oljenæringens behov?