vedtak til lov om endringer i åndsverkloven og lov om avgift på offentlig framføring av utøvende kunstneres prestasjoner m.v.

I

I lov 12. mai 1961 nr. 2 om opphavsrett til åndsverk m.v. (åndsverkloven) gjøres følgende endringer:

§ 45b første ledd første punktum skal lyde:

Når lydopptak av utøvende kunstneres prestasjoner innenfor det i § 45 nevnte tidsrom gjøres tilgjengelig for allmennheten gjennom kringkastingssending, videresending av kringkastingssending eller annen offentlig fremføring, har så vel tilvirkeren av opptaket som de utøvende kunstnere hvis fremføring gjengis, krav på vederlag.

§ 45b tredje ledd skal lyde:

Bestemmelsene i § 3, §§ 21, 22 og 25, jf. § 11, og § 39k fjerde ledd, har tilsvarende anvendelse.

II

I lov 14. desember 1956 nr. 4 om avgift på offentlig framføring av utøvende kunstneres prestasjoner m.v. gjøres følgende endringer:

§ 1 tredje ledd oppheves. Nåværende fjerde ledd blir nytt tredje ledd.

§ 3 første og andre ledd skal lyde:

Plikt til å betale avgift til fondet har enhver som offentlig

• a. framfører utøvende kunstneres prestasjoner ved hjelp av lydopptak eller film, herunder videogram;

• b. ved hjelp av radio eller fjernsynsmottaker, datamaskiner eller lignende framfører utøvende kunstneres prestasjoner.

Avgiftsplikten omfatter ikke offentlig framføring av lydopptak som er vederlagspliktig etter åndsverkloven § 45b. Avgiftsplikten omfatter heller ikke framføring gjennom videresending av kringkastingssending, eller framføring av film gjennom kringkastingssending eller på kino. Unntatt er også framføring som nevnt i første ledds bokstav b, når framføringen ikke inngår som et ledd av betydning i den bedrift eller den virksomhet det gjelder. Avgift skal heller ikke betales hvor framføringen skjer under slike forhold at en opphavsmann etter reglene i åndsverkloven andre kapittel ikke ville ha krav på godtgjørelse.

§ 4 oppheves.

§ 5 tredje ledd oppheves. Nåværende fjerde og femte ledd blir nye tredje og fjerde ledd.

III

Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan bestemme at de enkelte bestemmelsene i loven skal tre i kraft til forskjellig tid.

Kongen kan gi overgangsregler.