Underskriftsaksjonen i 1905

I stortingsarkivet ligger pakker med 4-5000 lister fra hele landet med underskriftene til nær 300 000 kvinner. Listene stammer i hovedsak fra Landskvindestemmeretsforeningen (LKSF) sin aksjon i augustdagene i 1905. 

Underskriftsliste fra Syd-Varanger.
Underskriftsliste fra Syd-Varanger.

Navneinnsamlingen var en suksess og ble et vendepunkt i den videre kampen for stemmeretten.

Folkeavstemningen

Underskriftsaksjonen knyttet stemmeretten og det nasjonale spørsmålet sammen til en felles sak. Den 28. juli 1905 besluttet Stortinget at det skulle avholdes en folkeavstemning 13. august. Folket skulle svare ja eller nei til Stortingets vedtak av 7. juni om oppløsning av unionen med Sverige.

Det politiske manntall skulle legges til grunn for avstemningen. Det innebar at det kun var stemmeberettigede borgere som kunne delta, det ville si norske menn over 25 år som ikke mottok fattigunderstøttelse.

Fredrikke Marie Qvam, formannen i LKSF, sendte et telegram til stortingspresident Berner med anmodning om at også kvinnene måtte få være med, men dette ble avslått. Kvinner og menn langt utover stemmerettsforkjempernes rekker argumenterte for at også kvinnene måtte få delta i avstemningen.

Flere aviser hadde innlegg hvor det ble foreslått at stemmerettsløse menn og kvinner måtte få gi uttrykk for sin mening.  

Norske kvinders nationalraads adresse

Motargumentene om at dette ville forsinke og komplisere organiseringen av avstemningen, vant fram, og man fryktet også at et dårlig fremmøte fra kvinnenes side kunne skade saken.

Gina Krog, redaktør av Nylænde og formann for Norske kvinders nationalraad (NKN), aksepterte avslaget. I stedet tok hun initiativ til en adresse til storting og regjering hvor alle landets kvinneorganisasjoner skulle være representert med én underskrift hver.

NKN var en nøytral paraplyorganisasjon for alle typer kvinneorganisasjoner, som avholds-, misjons-, sedelighets-, husmor- og stemmerettsforeninger. Adressen ble overrakt Stortingets president Berner og fungerende statsminister Løvland 13. august. Den var datert 11. august og undertegnet av representanter for 565 foreninger.

En ny adresse, datert 13. august, inneholdt underskrifter fra ytterligere 28 foreninger. Underskrifter fra 18 foreninger som ikke kom med i de trykte adressene, ble senere sendt inn.

 Avisannonse

Mobilisering   

Skuffelsen var likevel for stor, og flere steder hadde man allerede begynt å samle inn underskrifter - bl.a. i Drammen, hvor Betzy Kjelsberg var en drivende kraft som formann i Drammens kvinderaad.

I LKSF tok Elise Welhaven-Gunnerson initiativet, mens formannen Fredrikke Marie Qvam synes å ha vært mer avventende. LKSFs startsignal kom med et opprop lørdag 5. august som ble sendt alle foreningens ledd.

I dagene etter ble det trykket og distribuert underskriftslister til lokallag og enkeltmedlemmer med en frist for innlevering 19. august. Oppropet ble også trykket i små og store aviser (se eksempel til høyre).

I 1905 hadde LKSF 42 lokallag rundt omkring i landet og ca. 2000 medlemmer. Men listene fra LKSF nådde også utover kretsen av stemmerettsforkjempere. En viktig kanal for dette var forbindelsen til sanitetskvinnene gjennom deres felles leder, Fredrikke Marie Qvam. 

Innsamling

Flertallet av listene ble trykket med opprop formulert av LKSF, men det ble også trykket lister med uavhengige opprop. Og det ble laget håndskrevne opprop. Underskriftslister ble lagt ut i avisekspedisjoner, butikker, kirker, fabrikker og i lokalene hvor mennene avla sine stemmer.

Der hvor det fantes lokallag, kunne foreningskvinnene dele arbeidet mellom seg. De gikk fra dør til dør eller stilte seg opp på et sentralt sted og grep fatt i kvinner som passerte. På landsbygda gikk de fra gård til gård, og noen steder ble det igangsatt ambulerende lister.

Kvinner med en sentral posisjon - enten som hustru til en embetsmann eller som medlem av et foreningsstyre - stod ofte i spissen for navneinnsamlingen. Det var også flere menn som deltok i aksjonen. Dette var gjerne menn som var engasjert i den nasjonale saken, og som hadde en sentral posisjon i lokalsamfunnet - som ordføreren, lensmannen eller presten.

Brev til Landskvinnestemmerettsforeningen

Hovedmengden av listene ble sendt til foreningens sekretær Marie Kjølseth i Universitetsgaten 2 i Kristiania.  Denne gateadressen var forhåndstrykket på mange av listene. I leiligheten i Universitetsgaten ordnet Marie Kjølseth og Elise Welhaven-Gunnerson 4275 lister og sorterte dem amtsvis i 18 pakker pluss en pakke med spredte lister.

Pakken med spredte lister inneholdt blant annet  lister fra et nordisk lærerstevne i København, fra båten Lofoten på vei fra Hamburg til Kristiania, fra sanatorier og mange lister uten lokalisering. Her lå også 42 nummerte lister fra Modum med til sammen 2162 underskrifter.

Overlevering i Stortinget

22. august møtte en deputasjon bestående av foreningens styre - Qvam, Kjølseth og Welhaven-Gunnerson - opp på Stortinget for å overrekke en adresse sammen med listene. Adressen i form av et skriv var bundet inn i en rød skinnperm. På forsiden var trykket med gullskrift: «Tilslutning til 7de-Juni-Beslutningen fra Norske Kvinder ved Landskvindestemme-rettsforeningen».

 Landskvindestemmeretsforeningens adresse til Stortinget den 13. august 1905. Stortingsarkivet.

Sammen med skrivet lå en fortegnelse over antall underskrifter fra hvert amt. På under to uker hadde aksjonen resultert i hele 244 765 underskrifter. Det samlede antallet navn skulle bli enda høyere.

En deputasjon fra Drammen hadde allerede dagen i forveien levert lister fra Drammen og omegn i en vakkert dekorert pakke i nasjonale farger. Pakken inneholdt 12 379 navn. Sarpsborg kvinderaad leverte sine lister med 3165 navn direkte til byens stortingsrepresentant, president Berner. 

I oktober ble det overlevert ytterligere en pakke med 35 113 navn fra LKSF. Dette var lister som ikke ble samlet inn eller sendt inn tidsnok til å komme med i august. I tillegg ble noen lister levert Justisdepartementet (nå i Riksarkivet). Til slutt kom antallet underskrifter opp i rundt 300 000.

Blant listene som ble ettersendt i oktober, var hovedmengden av listene fra aksjonene i Bergen og Trondheim med omland, med over ti tusen underskrifter fra hver.

Underskriftslister

Trondhjems kvindesagsforening var en av drivkreftene bak trønderaksjonen. I Trondheim, og antakelig også i Bergen, regnet stemmerettsforkjemperne med at de kunne få med flere kvinner hvis invitasjonen ikke gikk ut fra de rene stemmerettsforeningene. I pakken fra oktober kom også listene fra Tønsberg og omegn.

Kvinner hjemmehørende andre steder

Siden folkeavstemningen og kvinnenes aksjon foregikk midt på sommeren, oppholdt mange kvinner seg andre steder enn på sitt hjemsted. Bykvinner var på ferie, og på landet var de midt i høyonna.

Noen av listene viser spor av dette - for eksempel er det notert «sommergjest» bak enkelte navn. På lister som ble samlet inn ved kursteder, sanatorier, hoteller og setre, kom kvinnene gjerne fra andre steder. I tillegg kom det at kvinner som bodde i landdistriktene, ofte skrev under på lister på mer sentrale steder, som nærliggende tettsteder eller kjøpsteder.

Noen lister bærer preg av at alle navnene er skrevet med samme håndskrift. Dette kunne være lister som ble renskrevet før de ble sendt inn, eller hvor kvinnene hadde telefonert eller telegrafert inn navnene sine.

Alder og antall

Nær 300 000 underskrifter fra kvinnene er et anselig tall, tatt i betraktning at 368 392 menn med stemmerett (25 år) deltok ved den stortingsvedtatte folkeavstemningen. Disse tallene er likevel ikke direkte sammenlignbare. Det ble for eksempel ikke praktisert en entydig aldersgrense for underskriftsaksjonen.

På oppropet fra LKSF sentralt ble det ikke satt noen aldersgrense i det hele tatt. En del steder, som i den store aksjonen i Trondheim, ble alderen satt til 25 år. Mange steder ble «voksne kvinner» oppfordret til å skrive under. Det kunne tolkes på ulikt vis.

Lister fra Øiestad viser at «voksne» omfattet «konfirmerede kvinder». På flere lister ble fødselsåret føyet til etter navnet. Noen steder har innsenderne av listene strøket ut personer som er under 25 eller 21 år. Det er også eksempler på at menn uten stemmerett har skrevet seg på kvinnelistene. Til og med svenske statsborgere har i ett tilfelle skrevet seg på en liste. 

 Dekorativ navneliste fra Tinn kommune i Bratsberg amt.

Dekorativ navneliste fra Tinn kommune i Bratsberg amt.

Aksjonen var alt i alt en stor suksess. I løpet av to hektiske sommeruker hadde det lyktes å mobilisere kvinner over hele landet. Aksjonen hadde demonstrert at kvinner hadde både evner og interesse når det kom til de statsborgerlige spørsmålene. Den vellykkede aksjonen ble i etterkant brukt som et viktig argument for innføring av statsborgerlig stemmerett for kvinner.

Klikk her for å komme til underskriftslistene.

Nettpresentasjonen er laget av stortingsarkivet.


Kilder og litteratur
Fredrikke Marie Qvams arkiv, Universitetsbiblioteket, Trondheim
Nylænde, Tidsskrift for kvindernes sag, årgang 1905
Stortingsforhandlinger 1905
Unionens oppløsning 1905. Officielle aktstykker vedrørende unionskrisen…utgitt v/
J.V. Heiberg, byråsjef i Kirkedepartementet. Kra. 1906

Fløystad, Ingeborg: «…at være med blandt landets borgere». Agderkvinnene og unionsoppløsningen, Agder Historielag, årsskrift nr. 81 2005
Gamme, Anne: «Mandsstemmer har vi saa evigt nok af fra før». Perspektiver på
Stemmerettsdebatt for kvinner i perioden 1898-1913, hovedoppgave i historie, UiO, 2001
Hagemann, Gro: “To Become a Political Subject: Enfranchisement of Women in Norway, Suffrage, Gender and Citizenship”, i International Perspectives on Parlamentary Reforms. Red. Sulkunen m.fl. Cambridge Scholars Publishing, 2009
Høgh, Marie: Norske kvinder, en oversigt over deres stilling og lisvsvilkaar i hundreaaret 1814 – 1914. Mørck, Fredrikke (red.), Berg og Høghs forlag. Kristiania 1914
Moksnes, Aslaug: Likestilling eller særstilling? Norsk Kvinnesaksforening 1884-1913,
Oslo 1984
Storholmen, Åse: «Kvinderne maa vel regnes med til folket». Kvinnenes underskrifts-kampanje til støtte for unionsoppløsningen i 1905. Upublisert mellomfagsoppgave i historie ved Høgskolen i Vestfold, 2002
Stuksrud, Brit Connie: Kvinnestemmeretten i Horten og de andre Vestfoldbyene. Mediedekning og organisasjonsarbeid, doktoravhandling ved UiB, 2008


Sist oppdatert: 09.01.2013 14:17