Johan Sverdrup var på mange måter vår første, og den gang eneste, profesjonelle politiker. Han levde av og for politikken. De lønnede stillingene han hadde utenom stortingsvervet – direktør for Hypotekbanken og statsrevisor – var et resultat av hans politiske aktivitet.

Sverdrup ble født 30. juli 1816, og ble utdannet jurist med beste karakter i 1841. Han jobbet en tid som sakfører i Larvik, før han i 1850 ble valgt som stortingsrepresentant for Larvik og Sandefjord. Helt fra sin første stortingstid søkte han et nærmere samarbeid med bondeopposisjonen for å kunne løse viktige saker som innføringen av juryordningen, vernepliktslov og næringspolitiske spørsmål.

Reformforeningen

I 1859 deltok Sverdrup i stiftelsen av Reformforeningen, som var det første forsøket på å skape et organisatorisk samarbeid mellom liberale byrepresentanter og bøndene. Han ble snart leder for den samlede opposisjon mot regjeringen, både i Stortinget og i folket. Innføringen av årlige storting i 1869 var viktig fordi Stortinget fikk større muligheter til å øve innflytelse på regjeringen og føre kontroll med hva den gjorde. Tidligere hadde Stortinget vært samlet hvert tredje år.

Etter at opposisjonen hadde vunnet valget i 1868, ble det i 1869 inngått en allianse mellom Sverdrup og Søren Jaabæk, bøndenes leder. Dermed var grunnlaget lagt for et organisert venstreparti (selv om partiet Venstre ikke ble offisielt stiftet før i 1884). Det nye «partiet» ville kjempe for å redusere embetsmennenes makt.

«All makt» til Stortinget

Sverdrup hevdet at «all makt» – det vil si både regjering og storting – burde samles i Stortinget til åpne debatter. Da kongen nektet å godkjenne grunnlovsvedtaket om dette i 1872, ble det strid om kongens vetorett i grunnlovssaker.

Regjeringen og dens tilhengere i Stortinget hevdet at kongen hadde absolutt veto i grunnlovssaker og dermed rett til å forkaste forslaget. De mest ytterliggående i Stortinget mente at kongen overhodet ikke hadde noe veto i slike saker, ettersom det var nasjonalforsamlingen – folkets representanter – som i sin tid hadde laget Grunnloven, og som hadde rett til å forandre den. I praksis lot partene kongen ha utsettende veto som i vanlige lovsaker.

Riksrett

Opposisjonens grunnlovsforslag ble vedtatt med en litt annen tekst i 1874, og den samme grunnlovslovteksten ble vedtatt av Stortinget i 1877 og 1880 med økende flertall. Kongen nektet imidlertid sanksjon hver gang. 9. juni 1880 vedtok Stortinget at grunnlovsendringen skulle være lov trass i kongens sanksjonsnektelse. Av taktiske grunner ble imidlertid ingenting gjort med saken før stortingsvalget i 1882 var avholdt.

Ved valget fikk venstretilhengerne så stort flertall at hele Lagtinget kunne besettes med venstremenn, og dette var viktig med tanke på en fremtidig riksrettssak mot regjeringen. Riksretten bestod den gang av Lagtinget (29 medlemmer i 1883) + Høyesterett (9 dommere). Dessuten hadde venstretilhengerne flertall i Odelstinget, som skulle vedta om det skulle reises riksrettstiltale.

Stortinget gjennomførte riksrettssaken mot regjeringen Selmer i 1883/84, og den endte med at de fleste regjeringsmedlemmene ble fradømt sine embeter, og noen ble idømt bøter. Det var først og fremst en politisk dom. Kong Oscar II forsøkte å danne en ny regjering, men måtte gi opp kampen mot stortingsflertallet etter et par måneder. 26. juni 1884 måtte kongen utnevne en regjering (Venstre) under ledelse av stortingsflertallets fører, Johan Sverdrup. Dermed hadde parlamentarismen fått sitt første gjennombrudd i Norge.

Det tok imidlertid tid før det parlamentariske systemet ble allment akseptert – blant annet ble Emil Stangs høyreregjering sittende i 1893–95 til tross for gjentatte mistillitsvota fra Stortinget.

Les mer om parlamentarismen i utvikling.

Les mer om parlamentarismen i dag.

Striden om statsrådenes adgang til Stortinget økte den politiske interessen i Norge, og bidro til at det ble dannet politiske partier i den moderne betydningen av ordet.

Johan Sverdrups regjering 1884–1889

Etter at Sverdrup var blitt statsminister, ble blant annet flere av den tidligere opposisjonens reformkrav gjennomført:

• Stemmeretten ble noe utvidet i 1884. Menn med en viss minsteinntekt fikk stemmerett. Først i 1898 ble det gjennomført alminnelig stemmerett for menn, og i 1913 for kvinner.
• Landsmålet (nynorsken) ble likestilt med riksmålet (bokmålet) i 1885.
• Juryloven av 1887 gav lekfolk innflytelse på rettspleien (i straffesaker).
• Gifte kvinner ble myndige ved lov i 1888.
• Folkeskoleloven av 1889 innførte obligatorisk syvårig folkeskole for alle og gav folkevalgte organer ansvaret for både undervisningen og tilsettingen av lærere.

Johan Sverdrup ble møtt med store forventninger da han var blitt statsminister. Under slagordet «Tillit til Johan Sverdrup» hadde Venstre vunnet en ny valgseier i 1885. Til tross for at mange av Venstres gamle merkesaker ble tatt opp, ble skuffelsen stor. Den årelange politiske striden hadde vært dyrkjøpt for Sverdrup som var 67 år, syk og sta. Selv ville han ikke finne seg i det «stortingsregjereri» han selv hadde vært med på å legge grunnlaget for.

Etter hvert som de store og forenende spørsmålene var løst, ble samholdet internt svakere. Etter hvert ble regjeringen også oppfattet som mer konservativ enn partiet, og før neste valg var Venstre «sprengt». Sverdrup selv mistet sin popularitet, og ble av de mest radikale i partiet sett på som en sviker som hadde fornektet sine idealer.

Motsetninger

I virkeligheten var det dyptgående motsetninger i partiet som kom til uttrykk. Skillet mellom «byradikalerne» og bøndene kom tydelig fram under mange saker, blant annet i spørsmålet om diktergasje til Alexander Kielland. Regjeringen valgte å holde seg utenfor striden, og deltok ikke i debatten. Verdens Gang skrev ironisk: «Hr. Johan Sverdrup var taus under behandlingen av Kiellands diktergasje. Dagen etter deltok hr. Johan Sverdrup med sedvanlig veltalenhet i debatten om en død kavalerihest.»

Stortingets Venstreforening ble sprengt i 1888, og fire statsråder gikk ut av regjeringen. Ved valgene samme år deltok to venstrepartier: «rene» og «moderate» Venstre. Høyre ble det største partiet i Stortinget, og Emil Stang dannet en mindretallsregjering av Høyre med støtte fra moderate Venstre.

Ensom

Johan Sverdrups siste år etter at han måtte gå av som statsminister, var på mange måter en tragisk periode. Han var nærmest forlatt av alle. Han var blitt en «ensom mann», som Sigurd Ibsen skrev i 1892: «Av den personlighet der i sin tid rev tusener med seg, er der nå kun tilbake en psykologisk gåte.»

17. februar 1892 døde Johan Sverdrup som en ensom mann, men hans navn vil alltid være knyttet til gjennombruddet for det parlamentariske system i Norge.