Teknisk omlegging av nett-tv og videoarkivet

På grunn av en teknisk omlegging vil Stortingets nett-tv og videoarkivløsning være utilgjengelig fra kl. 14.30 til ca. kl. 17.00 torsdag 15. april. For noen brukere vil løsningen være utilgjengelig enda lenger. Vi beklager de ulemper dette kan medføre.

En av steinløvene på Løvebakken. Foto: Stortinget.

En av steinløvene på Løvebakken. Foto: Stortinget.

Stortingsløvene

Siden 1865 har to løver av granitt voktet stortingsbygningen. På sokkelen under skulpturene står signaturen til billedhogger Christopher Borch. Mer kjent er det likevel at løvene ble hogd av straffanger på Akershus festning. Hvem var disse fangene, og hvor selvstendig arbeidet de med løvene? Enda et navn må med i fortellingen. Den som satte det hele i gang, var stortingsarkitekt Emil Victor Langlet.

Av historiker Knut Johannessen

 

Langlets idé

Allerede på den første tegningen av fasaden hadde Langlet plassert to løver ved foten av den dobbelte oppkjørselen til hovedinngangen. Det var ingen original tanke. Også andre som deltok i arkitektkonkurransen, hadde tegnet inn løver foran bygningen.

Langlets tegning av stortingsbygningen fra 1860 viser oppreiste løver foran hovedinngangen. Riksantikvaren. Foto: Stortinget/Teigens fotoatelier.

De ble ikke oppfattet som fremstillinger av den norske løve uten krone og øks. Tilsvarende løver fantes utenfor tallrike slott og paleer i andre europeiske land. De var maktsymboler og ga verdighet til bygningene de voktet.

Det spesielle ved Langlets forslag var at løvene var tenkt som del av en større utsmykning der det også skulle være med statuer av skikkelser fra norgeshistorien. Alle skulpturene skulle utføres i bronse. De samlede kostnadene var beregnet til 12 000 spesidaler, mellom fem og seks millioner kroner omregnet til dagens pengeverdi.

Dette ble en for stor post på byggebudsjettet. Hele utsmykningen ble strøket da Stortinget i 1860 vedtok å oppføre bygningen.

Et redusert, men originalt prosjekt

Tre år senere tok Langlet opp spørsmålet på nytt. Det ville ta seg fattigslig og nakent ut om det ikke kom dekorative figurer nederst på balustraden, argumenterte han. Løvene ville stå i harmoni med bygningens formål, og utført i granitt kunne de leveres for bare ett tusen spesidaler.

Stortinget fikk saken til behandling. I debatten hadde mange representanter innvendinger, men Johan Sverdrup talte løvenes sak. Stortingsbygningen måtte ta seg verdig ut, og løvene ville stå der for all fremtid. Mot 21 stemmer ble bevilgningen gitt.

Representantene heftet seg ikke ved opplysningen om at løvene kunne hogges av granitt. I virkeligheten var det noe av en sensasjon. Det tradisjonelle materialet for skulpturer var bronse eller marmor. Granitt ble ansett som et bygningsmateriale. Det var tungt og gjenstridig å bearbeide og ble særlig brukt til grunnmurer, trapper og søyler. Langlet hadde en forkjærlighet for granitten og anvendte den også til vindusomramminger og hjørner på stortingsbygningen. Men en danske som kom på besøk, mente at som skulpturmateriale var det kanskje første gang den ble brukt siden de gamle egypteres tid.

Borchs løsning

Langlet rådførte seg med sin gode venn billedhogger Borch før han la frem forslaget for Stortinget. Borch hadde ikke bare forstand på granitt, han var også idealist med et positivt menneskesyn. I flere år og uten lønn hadde han undervist noen av de innsatte i straffeanstalten på Akershus festning. Det langsiktige målet var å sette dem i stand til å forsørge seg selv når de slapp ut.

Slaveriet på Akershus festning. Xylografi i Skilling-Magazin fra 1866.

I straffeanstalten levde fangene under primitive forhold. De bodde på store sovesaler befengt med lopper og lus, og mange bar tunge halsjern og fotlenker. Samtidig var anstalten en storbedrift der alle de fire hundre innsatte måtte gjøre nytte for seg. Bearbeiding av granitt til bygningsformål og til gravmonumenter ga beskjeftigelse til omtrent femti av dem. Arbeidet foregikk utendørs året rundt.

Erfaringsmessig tok det rundt et år for en fange å bli en god steinhogger. Blant dem fant Borch elevene han lærte opp til å hogge finere, små arbeider i marmor og granitt etter modell. Dermed kunne Borch forsikre Langlet om at det var mulig å hogge løvene av granitt. Det betydde samtidig at utgiften ble redusert til en tredjedel, for fangenes arbeidskraft var gratis. De ett tusen spesidalerne skulle gå med til å dekke Borchs egne utgifter og til bryting og frakt av de store granittblokkene fra bruddet i Tonsenåsen, en halv mils vei fra byen.

Fra leire og gips til granitt

Men hvordan skulle dyktige steinhoggere greie å forme løvene nettopp slik Borch ville ha dem? Han fulgte den trinnvise prosessen han selv var opplært i. Først tegnet han skisser på papir. Så la han opp en modell av leire i full størrelse og bearbeidet den til han selv og arkitekten ble fornøyd. Av den ustabile leiren tok han en avstøpning i gips.

Christopher Borchs tegning av løven. Drammens Museum. Foto: Bjørn Johnsen.

I februar 1864 ble så gipsmodellen transportert til Akershus, og samtidig ankom granittblokkene, trukket langs Trondheimsveien på sledeføre.

Neste trinn i prosessen ble kalt punktering. Det var en århundregammel kopieringsteknikk for arbeider i stein og andre materialer. Merker ble avsatt tett i tett på modellen, og så ble en flyttbar ramme på tre ben og med tre stillbare måleinnretninger ført frem og tilbake mellom modellen og granittblokken. Langsomt og med en hel serie verktøy ga steinhoggerne granittblokken samme form som modellen. Det tok fangene ett og et halvt år å gjøre løvene ferdig. Tidlig i september 1865 ble de satt på plass på soklene foran stortingsbygningen.

De to steinhoggerne

Fangene på Akershus gjorde altså ingen kunstnerisk innsats med løvene. De var svært dyktige håndverkere som arbeidet presist og utholdende. Det ble regnet som enestående at Borch hadde funnet og utviklet slike anlegg hos straffanger, som befant seg nederst på samfunnsstigen. Men hvem var de to fangene?

Mange år senere fortalte Borch at en av dem het Søren. Ved hjelp av fangeprotokollene og en folketelling fra 1865 kan han identifiseres som Søren Andersen Buskerudseie. Han var født på Ringerike i 1816 og vokste opp i fattigdom. 19 år gammel hadde han latt seg verve som soldat på Akershus. Så begynte han å stjele når det bød seg anledning og ble satt inn i straffeanstalten gang etter gang. Da Borch fant ham som steinhogger, sonte han en dom på ti år for et lite tyveri. Borch ga ham opplæring i punktering og i tegning og skrivning.

Selvportrett av Christopher Borch. Medaljong i gips. Norsk portrettarkiv.

Noen måneder etter at løvene var ferdige, søkte Søren om benådning. Borch forklarte at Søren sammen en annen fange hadde æren for de to granittløvene og lovet å hjelpe ham dersom han ble satt på frifot. Søknaden ble innvilget, og Borch tok ham som assistent i atelieret sitt. Der ble han værende til han døde fem–seks år senere.

Den andre fangen het Theodor Pedersen Vøyen. Han var født på Sagene utenfor Christiania i 1827 og hadde flere dommer på seg som innbruddstyv. Den siste dommen, i 1863, lød på livsvarig straffarbeid, og Theodor ble satt inn på Akershus. Under tidligere soninger var de gode evnene hans lagt merke til, og nå ble han oppdaget av Borch, som satte ham til å hogge den ene av løvene. Theodor fortsatte å få undervisning av Borch i årene etterpå, og i 1869 var det hans tur til å bli benådet. Etter Borchs uttalelse kunne Theodor nå forsørge en familie og bli et nyttig samfunnsmedlem.

Noen år senere ga Borch steinhoggeren arbeid hos seg. Men Theodor hadde et vanskelig sinn. Det oppsto spenninger og konflikter, og det endte med at han gjorde hærverk i atelieret hos Borch. Da han hadde sonet straffen for det, emigrerte han til Amerika.

Gulbrand Eriksen Mørstad

I over ett hundre år har det vært fortalt at begge løvene, eller iallfall en av dem, var hogd av Gulbrand Eriksen Mørstad. Han var en småbruker fra Valdres som sonte livstidsdom for et mord han hadde begått i Bergen. Gulbrand var en kunstnerisk begavelse, sikkert den dyktigste av Borchs elever. Han fikk selvstendige oppgaver og lagde blant annet tollekniver med fint utskårne skaft og en stor tobakkskrukke av marmor, som nå er på Slottet. Gulbrand var uten tvil best kvalifisert til å hogge løvene, men trolig ville Borch skåne ham for det langvarige og ensformige arbeidet.

Fire ganger søkte Gulbrand om benådning, uten at han viste til stortingsløvene, og det gjorde heller ikke Borch i sine anbefalinger. I Valdres oppsto likevel fortellingen som knyttet Gulbrand til løvene, og den har vært gjentatt og utbrodert så mange ganger at den er blitt ansett som et faktum.

Stortingsløvene som norske symboler

Med tiden er stortingsløvene blitt noen av Norges mest kjente skulpturer. Selv om de opprinnelig var ment å fremheve stortingsbygningens verdighet, står de nå like gjerne som symboler for Stortinget selv.

Da 150-årsjubileet for stortingsløvene ble feiret i 2015, fikk de inviterte barna vite av stortingspresidenten at årsaken til at løvene lå der, var at «løven er Norges merke». Selv uten øks og krone kan løveskulpturene oppfattes slik, takket være sin plassering.

Kilder og litteratur

«Akershus Fæstnings Slaveri», Skilling-Magazin 1866.
Den norske Rigstidende, 25.1.1864.
Gram, Nina, «Fra Løvehavnen til Løvebakken», Aftenposten Historie 12/2017.
Hvattum, Mari (red.), Debatten om Stortingsbygningen 1836–1866, Oslo 2016.
Rudie, Gunnar, «Falskmynteren som hogde stortingsløvene», Byminner 1/1983.
Stortingsforhandlinger 1862–1863, Indst. S., s. 647–648, S.Tid., s. 718–719.
Riksarkivet, RA/S-1037 Justisdepartementet, Kriminalkontoret, Referatprotokoller. RA/S1120 Revisjonsdepartementet, Regnskaper vedkommende stortingsbygningens oppførelse.
Statsarkivet i Oslo, SAO/A-10691 Akershus festnings slaveri, Fangeprotokoller.
Nasjonalbiblioteket, Håndskriftsamlingen, MS 4o 1824 Varia til Borchs biografi.


Sist oppdatert: 05.03.2021 09:03