Hilsen til Sametinget ved grunnlovsseminar 4. juni

Stortingspresident Olemic Thommessens hilsningstale ved Sametinget og Samisk høgskoles grunnlovsseminar 4. juni 2014.

(Publisert med forbehold om endringer under fremførelsen.)

Kjære plenumsleder, sametingspresident, rådsmedlemmer, Sametingets representanter, kjære alle sammen,


Vi feirer den norske grunnlovens 200 år, og aviser, radio og TV er fylt til randen av historier om eidsvollsmennene og deres bedrifter i og rundt året 1814. I dag har jeg lyst til å starte med et bokverk som er mye eldre enn Grunnloven, nemlig selveste Heimskringla, eller Snorre som den også kalles.

En av historiene herfra er fremdeles nokså ukjent, i hvert fall for oss som kommer sørfra. Den forteller om den vakre samekvinnen Snøfrid som bergtok Harald Hårfagre under en julevisitt på Dovre. Snøfrid var «den fagreste kvinne en kunne se» og kongen «elsket henne så borti ørske at han gikk fra all ting, riket og alt det han burde se etter der». Kjærlighetsforholdet mellom disse to beskrives som så sterkt at den dagen Snøfrid dør, sørger Harald Hårfagre ved hennes side i tre år.

Det er tankevekkende at Heimskringla, som har betydd så mye for å skape en norsk nasjonalfølelse og som er det nærmeste vi har et nasjonalepos her til lands, også inneholder en historie som denne. Som professor Gro Steinsland har påpekt, har fortellingen noen tydelige politiske implikasjoner som handler om samefolkets integrering med det norrøne folk. Ifølge myten skal samekvinnen Snøfrid faktisk ha vært stammor til hele den norske kongerekken, fra og med Harald Hårdråde.

Det alvorlige er at Snøfrid og samene for øvrig ikke bare ble glemt, men helt bevisst utelatt da den store fortellingen om Norge og nordmenn skulle gjenskapes på 1800-tallet. I kjølvannet av eidsvollsgrunnloven arbeidet nasjonsbyggerne Rudolf Keyser og P.A. Munch. De glødet for oldtid, vikingtid og bondekultur, og sammen stod de som kjent bak den såkalte innvandringslæren.

Her finner vi ideen om at nordmenn er en egen germansk stamme som langt tilbake i historien hadde kommet vandrende fra nord og øst. Læren gjør også et stort nummer ut av å sette samer i kontrast til nordmennene. Nordmenn fremstilles gjennomgående som de «dannede» og siviliserte, i motsetning til samenes rå, usle og underlegne levesett. Innvandringslæren er dermed et eksempel på hvordan den intense nasjonsbyggingen på 1800-tallet fikk en brutal slagside mot samene. 

Et viktig budskap ved dette jubileet er at etableringen av Norge som stat hadde konsekvenser for samene som urfolk. Eidsvollsmennene la grunnlaget for at det norske samfunnet skulle være tuftet på liberale verdier, og sådde dermed spiren til vårt nye, spede demokrati. Men langt fra alt ble perfekt. Den samiske befolkningen er blant de gruppene som for alvor fikk merke dette. Ettersom nasjonsbyggingen ble intensivert utover 1800-tallet, hardnet politikken til overfor urbefolkningen.

Samene omtales ikke i 1814-grunnloven og de fikk ikke stemmerett i 1814. Når sant skal sies, var ikke samene alene om akkurat dét. Faktisk var det kun rundt 7,5 prosent av befolkningen som fikk stemmerett i kraft av 1814-grunnloven.

Derimot skal vi ikke glemme at den første ordinære endringen av Grunnloven etter 1814 gikk i samenes favør. I mars 1821 vedtok et enstemmig storting å gi alle såkalte «rettighetsmenn» stemmerett. Man innså at reindriftssamene hadde formue og inntekt i reinen og at de derfor burde gis fullt politisk medborgerskap.

Deretter var det stopp. Mens Grunnloven gradvis ble mer og mer demokratisk for befolkningen for øvrig, gikk utviklingen av samenes rettigheter i gal retning. I over hundre år var forholdet mellom samene og den norske staten preget av fornorskningspolitikkens mål om å bekjempe samisk språk og kultur.

I dag er situasjonen heldigvis en annen. Siden 1988 har den samiske befolkningen hatt et særlig grunnlovsvern for sitt språk, kultur og samfunnsliv. I ettertid har flere pekt på at Grunnlovens paragraf 110 a og sameloven, som ble vedtatt i 1987, markerte et tydelig tidsskille. Selv om grunnlovsbestemmelsen ikke er ment å ha konkret rettslig virkning i enkeltsaker, har den hatt stor betydning som symbol og uttrykk for prinsippet om norske myndigheters ansvar for at den samiske kultur opprettholdes og gis mulighet til videre utvikling.

I 2014, året for Grunnlovens 200-årsjubileum, fyller Sametinget 25 år. Det skal bli både feiring og tid for tilbakeblikk og refleksjon senere i år. La meg bare slå fast at Sametinget gjennom disse årene har vært et kraftsentrum for utviklingen av det samiske samfunnet. I dag fremstår Sametinget som noe annet og noe mer enn bare et rådgivende organ. Den samiske historien gjennom disse 200 årene er derfor langt fra er en historie om kun tap. Like mye er det en fortelling om hvordan samene selv snudde politiske feilgrep til en urfolkspolitikk som i dag er modell for andre stater.

Kjære plenumsleder, kjære forsamling,

Vi står midt i en strålende feiring av Grunnlovens 200 år. Den store nasjonale festen nådde sitt høydepunkt på 17. mai. For første gang stod jeg på Stortingets balkong denne dagen og hilste det rekordlange barnetoget som gikk forbi. De norske fargene rødt, hvitt og blått dominerte selvsagt, men både andre nasjonaliteters flagg og det samiske flagget var godt synlige.

Et viktig formål med grunnlovsjubileet er å sette søkelyset på minoriteters rolle og status, og å gi rom for refleksjon rundt det store, brede fellesskapet som utgjør landet vårt i dag. – Det skulle vært unødvendig å kjempe. Man skulle bare fått puste på sitt eget språk, skal Mari Boine ha sagt. Fremdeles er det slik at blant de største utfordringene en nasjon har, er det å definere seg selv på en måte som ikke blir til utestenging og lidelse for andre.

Da gjenstår det bare å ønske dere alle et riktig godt seminar! Takk for oppmerksomheten. 


Sist oppdatert: 05.06.2014 14:48